Mangel på innfrastruktur

Nå kommer jeg og Tove inn fra oppholdets største kultursjokk. Tove var ute å gjorde noen ærend tidlig i morges da hun første gang la merke til henne. En jente på rundt tyve som gikk rundt tydelig beruset kun ikledd en lang t-skjorte. En time senere gikk vi begge for å sjekke noe i banken, da så vi henne på nytt. Nå la hun kun i et klede som såvidt dekte overkroppen, ellers var hun naken. Hun lå midt på fortauet i den mest trafikerte delen av Jawalakel, men ingen la merke til henne, eller rettere sagt ville legge merke til henne. De enten gikk rundt henne eller skrevde over bena hennes der hun lå. Etter å ha passert henne kjenner jeg bare hvordan vakumet kommer krypende over meg. Hva kan en gjøre, hva burde en gjøre, hvordan gjøre det? Jeg og Tove går straks til nærmeste stoffbutikk der vi finner et stort klede hun kan bruke som skjørt/pledd. Vi går tilbake og brer det over henne. Vi går så videre bortover veien, her passerer vi en butikk hvor vi kjøper en ny t-skjorte da den hun hadde tidligere var borte. Da vi kommer tilbake igjen får vi ikke kontakt med jenta, så Tove legger skjorta under hånda hennes, slik at ingen andre skal stjele den. I det vi går over veien ser vi at hun prøver å ta på seg tøyet, men misslykkes totalt. Hun slenger skjorta fra seg og ligger enda en gang naken til alles innsyn.
Jeg og Tove går så og spiser lunch rett ved siden av... Hva kan vi gjøre? Ingen av oss klarer å føre en samtale gjennom måltidet. Har bare lyst til å spy av frustrasjon og skam. Her sitter vi, friske og hele med mat fremfor oss mens hun ligger der med bokstavelig talt ingenting. Helt på slutten klarer vi å snakke om hva en kan prøve på for å være til hjelp. Det er litt skummelt også, for dersom hun er stein eller mentalt syk så kan det enten gå meget bra, ellers så kan hun hallisunere og plutselig gå til angrep. Men det er jo andre rundt oss og dersom vi får noen skrammer så er det bare å sprite sårene ekstra godt etterpå. Vi gjør opp for oss og går til nærmeste butikk hvor vi kjøper ei herrebukse vi så tidligere. Denne kan hun ikke slenge av seg så lett dersom den først kommer på. Jeg hadde først vært litt skeptisk til det da det som sagt var en herrebukse. Her er det tydelig hva som er jenteklær og omvendt, men hva gjør vel det når alternativet er å ligge der splitter naken?
Vi klarer å få en viss kontakt med jenta denne gangen, men en merker at hun er helt fraværende. Hun løfter opp benet i det vi prøver å tre på henne buksa, og plutselig reiser hun seg opp og drar på seg buksa. Tove benytter sjansen med å prøve å få på henne t-skjorta, men da nekter hun. Hun legger seg ned og er plutselig borte igjen. Det er ikke mere vi kan gjøre.
Når vi kommer tilbake til gjestehuset spør vi eieren om det finnes noen form for institusjon/senter for krisesituasjoner. Enten i forhold til stoffmisbruk, fysisk misbruk eller medisinsk hjelp. Det eneste er sykehusene og disse vil ikke ha mentalt syke inne, dersom en stiller seg ansvarlig og følger opp vedkommede kan det gå, men detter er en lang og meget vanskelig prosess. Jeg og Tove reiser om knappe to dager, så vi kan ikke gjøre noe. Wræææl og frustrasjon!! nå sitter jeg her i sofan og ikke vet att eller frem, Tove ligger på rommet.. Jeg føler meg apatisk og elendig!! kvalm - dårlige menneske..