Da er en uke unnagjort for Tove, og fem dager for meg. Det føles i grunnen mer som en måned. Hver dag er stappfull av nye opplevelser og lukter. For meg kommer nok den største utfordringen til å bli lukt da dette har en tendens til å påvirke humøret mitt. Vi går stadig og kjenner på kloakklukt så da kan en jo forstå hvordan humøret lett kan utvikle seg. Men takk Gud, jeg har foreløpig motstått denne fristelsen i å bryte ut i sure miner. Det å ha Tove med seg og dele alle, og da mener jeg alle opplevelsene med er bare fabelaktig! Jeg kunne ikke ha bedt om en bedre reisepartner.

Ellers har uka vært fullspekket av søvn. Det blir mørkt klokken 18 og da blir det naturlig å legge seg tidlig. Kan ikke huske sist jeg brukte å legge meg før 22. Utenfor sovetiden har vi blitt velsignet med en helt fantastisk nepalilærer! Sunu som er kona til Jarle (som jobber i den norske ambasaden) har tatt på seg ansvaret i å lære oss nepali. Eller rettere sagt lære oss det som er mulig bare på noen uker. Må bare poengtere at dette er en STOR velsignelse. Hun har kjennskap til kulturen vår og evntuelt hva som kan bli de kulturelle utfordringene oppe i fjellene. Så igjen takk Gud for at han sender de rette personene i veien vår.

Idag har vi vært i Patan Darbar Square. Alle de arkitekturiske byggverkene regelrett målbinder en. Det er for tiden ferie i Kathmandu, så alle barna var å lekte på området. Dette skapte en utrolig koselig stemning.

Ellers har jeg funnet ut at jeg må ut av landet etter fem måneder, for så å komme inn igjen for eventuelt fem nye.. Så dere som tror på bønn, gjerne be om at jeg får tak i billige billetter til India, da jeg må reise dit.

Fred ut!