hjertesukk

Natt til idag satt jeg og leste norske aviser og facebookstatuser, noe som resulterte i kvalme ilninger nedover ryggen. Jeg må bare på forhånd advare, du kan komme til å ta anstøt av dette. Gjennomsnittet av hva som opptok den enkelte var OL, og at en var skuffet over bare å ha fått to sølv. Ja dette overgår jo "virkelig" det som foregikk på andre siden av kloden, der mennesker kjempet for livet etter jordskjelv, og Stillehavsøyene som trodde at de kom til å miste alt på grunn av Tsunamibølgene. Det er første gang jeg sier dette, og jeg håper det er siste - jeg skjemmes over å være norsk! Ja, sport er viktig og en vet at tanken bak de olympiske leker er å bringe land sammen i enhet og blablabla, men når medaljejaget og kampen om å være på toppen av lista overdøver tragedien som utspilte seg kan en ikke bli annet en motløs. Hva skal det bli med oss?
Toppen av kaka kom like etterpå da jeg rullet lenger ned på siden til VG eller Dagbladet. En link til "Spør oss om Tsunamien" eller noe i den duren lød som følger: "Vil bølgen treffe oss?"... og et annet spørsmål: "er det noen nordmenn der?".... Hallo! ta en globus og se hvor Stillehavet ligger hen!! og prøv å vær litt mindre navlesentrert, tenk på menneskene som er der.
Skal sies at tsunamibølgene ikke ble så store, men det var likevel noen som døde og det er masser som sliter i Chile.

Ideer

Jeg er nå i gang med å lage og skrive forslag til ting man kan bruke i undervisningen i de rurale områdene. I utkantstrøkene har de ikke tilgang eller råd til fancy papir eller annet materiell og kan kun bruke det naturen tilbyr. Jeg er godt i gang, men tenkte at det garantert er flere av dere der hjemme som sitter inne med mange ideer på hvordan man kan bruke naturen for å lære mattematikk, musikk etc. Så dersom du ønsker å dele dem, post dem her på bloggen!

En venninne sa til meg: "du får kose deg i ditt Nepal"...
"Mitt Nepal.....", liker lyden av det jeg!

Hvorfor jeg digger ECEC

På et av bildene i blogginnlegget nedenfor ser dere et klasserom. Dette er det første rommet jeg gjorde klart her på ECEC. I Nepal er aktiviteter og pugging som tidligere nevnt den mest vanlige læringsformen. Dersom du som lærer klarer å aktivisere elevene har du gjort en god jobb, men det er ikke så viktig hva innholdet er og om barna får noe forståelse for hva som foregår. Det å da lære «elevene» (lærerne) på ECEC om hvordan en legger til rette et klasserom og hvilke aktiviteter en kan gjøre med barnet er særdeles viktig. ECEC bruker «Hands on»-prinsippet der lek og læring går hånd i hånd, der barnet får ta på og praktisere det som læres. Ta for eksempel temaet blomster. Det å kun se et bilde av den og betegnelsene som rot, stilk, kronblad m.m. er for mange barn gørr kjedelig når de heller kan tenke seg å springe rundt å leke. Det å la barnet gå ut i naturen, se, lukte og føle er bedre. En kan også bare ta inn noen planter i klasserommet for så å la barnet utforske blomsten. Et annet eksempel er å holde matematikktimene ute i naturen, eller la barna bruke stener eller vannbeholdere i regnestykker. Hvorfor er dette så viktig? Barn utvikles i ulikt og meget raskt tempo de første fem årene av livet. Det er derfor viktig at de får en positiv opplevelse knyttet til det å lære da disse årene former karakteren deres. I tillegg til foreldrene har læreren en stor påvirkningkraft på barnets karakter, kunnskapsnivå, verdier og oppførsel. Det er derfor viktig at en som lærer vet å influere barnet på rett måte. Barn i denne alderen lærer gjennom å berøre og føle, de er nysgjerrige og har et behov for å utforske og eksperimentere, derav begrepet «Hands-on». De fleste barn under fem er ikke klare for teoretisk læring, og da burde også undervisningen gjennspeile akkurat dette. Ulik bruk av lek vil dermed være med på å hjelpe barna i å utvikle sosio-emosjonelle, fysiske og kognitive ferdigheter på en balansert måte som igjen vil forberede unge barn på å lære å skrive, lese og regne. Så derfor er arbeidet til ECEC veldig viktig! De gir barna et læremessig fundament til senere læring, gjennom å forbedre kvaliteten på lærerne.

Her er noen av målene til ECEC: (på engelsk)

- To increase the impact of teaching techniques for young children which are culturally appropriate and child-friendly.
- To promote the development and production of adequate teaching materials.
- To contribute to the development of ECD curriculum nationwide.
- To conduct intensive and practical short & long term Teacher Training Courses in ECD to train and equip career teachers for the profession of teaching.
- To conduct refresher training courses for teachers to encourage and stimulate them.
- To conduct workshops to help parents understand the need of adjusting and revitalizing the current teaching approach.
- To make available at ECEC a wide selection of educational materials for children’s learning and instructional tools for teachers.
- To provide consultation to principals and teachers in establishing and adapting kindergartens to the current requirements of Pre-School Teaching.
- To give assistance to Pre-Primary Schools in developing curriculum and syllabus.
- To assist schools in selecting effective and valuable educational materials and how to use them

Tenkte at det var på sin plass med litt oppdatering av min nye tilværelse, i billedlig form:
ECEC så stor og flott!Ene klasserommet som jeg er i gang med å dekorere. Kontrastene er store fra overklassen som de har i Bhaktaphur til Okhaldhunga

Klarhet

I går pøste regnet ned. Etter måneder uten regn og mye forurensning var luften tilnærmet uutholdelig, men i går ble det friskt! Resultatet viste seg i spektakulære fjellformasjoner idag. Dette bildet er tatt fra taket på huset mitt. Hver dag sitter jeg enten her eller på jobb og ser lange fjellformasjoner så langt øyet rekker. Vakkert er det eneste ordet jeg kan bruke, og dessverre har jeg ikke et kamera som yter fjellene rettferdighet.

NG

Jeg har fått meg hund!!! Eller, jeg og Ingvild har fått oss en meget ivrig og virill vakthund. Hun heter NG og virrer natt og dag rundt huset vårt. Jeg sier vårt, men jeg leier det kun. Og hus er igrunnen en underdrivelse. Jeg var så heldig å få meg et palass til nesten samme pris som jeg fikk et lite gjesterom for. Så da var valget lett, Flyttings!! Vi har nå bodd her i en uke og stortrives sålangt. Det er utrolig godt å kunne bo sammens med noen en kjenner og ikke minst INGVILD! og barnet vårt NG. Her har dere et bilde av det vakre dyret

Postkontoret

Etter noen uker med venting kom himmelsendingen fra mamma til Kathmandu. Ivrig hopper jeg inn i en drosje ned mot sentrum. Jeg vet jeg skal til det største postkontoret og at det skal ligge langs hovedveien i hjerte av Kathmandu, men er virkelig ikke forberedt på hva jeg kommer til å møte. Jeg går ut av drosjen og skuer et stort gult, eller en gang gult murbygg. Postlappen har jeg krøllet sammen i hendene av rein ekstase over at jeg snart skal ta på meg nye ullester og andre hjertegaver fra verdens beste mamma. Jeg finner kontoret og leverer lappen fra meg. Damen bak skranken ser rart på meg, og sier... "photo-copy please"... Jeg skjønner ingenting, men hun forteller meg raskt at hun trenger kopi av pass og bilde. Det har jeg jo ikke liggende løst i veska, så da er det bare å gå på jakt etter en kopimaskin. Å finne en kopimaskin tilkoblet strøm i et land der en nesten ikke har strøm på dagtid er vanskelig! Etter masse gåing og nepaliknoting får jeg omsider kopiert det jeg trenger og beveger meg tilbake til kontoret. Nå tar damen frem en bunke med skjema jeg må fylle ut, og alle er skrevet på nepali! Jeg skal jo lissom "skjønne" at jeg skal kunne lese disse. Damen ser spørrende på meg og jeg tror jeg må ha sett ganske så bortreist ut for hun vinker en nepaleser bort til meg. Han tar meg med til det mest lugubre av alle lugubre bakrom som har eksistert i historien. Rommet er fylt av en kvalmende og tykk sigareim, bak hver sin benk sitter to av de merkeligste skapninger jeg noen gang har sett. Mann en har farget det gråe håret sitt knallrødt, her snakker vi neonrødt, han har penslet noe blekk eller annen svart farge på skjegget sitt som så snirkler seg i en merkelig smultring rundt munnen. For å fremheve svartfargen har han latt noen gråe skjeggtuster være igjen - VAKKERT. Og for å gjøre inntrykket komplett holder han en sigar i ene armen, mens han med den andre sitter å kjeler pengene som ligger i pengeskrinet. Mann to sitter med en grå nisselue, bestefarvest og en skitten brun bukse. Når han ser meg starter han å snakke til meg på nepali, selv om han raskt skjønner at jeg ikke forstår noen ting. Mens han snakker sitter han kontinuerlig med røyken i munnen, halvlent bak på stolen som nesten er på vei bakover og rugger. Etter mye venting, skumle øyeblikk og deres vurdering av den merkelige blonde jenta gir de meg pakken. Jeg tar pakken godt under armen og iler ut... Når jeg er hjemme kan jeg hyle høyt, for mamma har sendt tidenes pakke, fylt av melkesjokolade, krydderbrunost, kaviar, strandaskinke, ullsokker, strømpebukse og så masse masse mer!!!!!

Oppdatering

Da har jeg vært i Kathmandu i 20 dager. Rart hvor tiden flyr. Den 14. Januar reiste jeg fra Okhaldhunga noe som i grunnen føltes rett, men samtidig veldig trist. Jeg forlot en herlig gjeng både på skolen og på sykehuset. Etter månedene her vil jeg nok aldri være den samme jenta igjen. Livet her facinerer og bergtar meg, men ikke minst står jeg i beundring over hvor livssterke og livsglade mange av disse menneskene er. På tross av vanskelige livssituasjoner og harde kår. Jeg ser på eget liv hvor jeg har tatt det meste for gitt. Skole, mat på bordet, mor og far i huset, varme klær.. ja you name it! Jeg kan ikke si annet enn at jeg skjemmes over meg selv, men Gud hvor takknemlig jeg er for at jeg til stadighet får møte mennesker som får meg til å se hva som egentlig er viktig. Ikke posisjoner, de beste jobbene, frotsing, men relasjoner med mennesker, ekthet og kjærlighet. Okhaldhunga vil for alltid ha en stor plass i hjerte mitt.

I dag startet jeg på min andre uke på ECEC (early childhood educational centre). Dette er en skole, men for lærere. I dag trenger en kun 16 dager med kursing fra staten for å bli godkjent lærer, på de nederste klassetrinnene. Noe som er helt horibelt! ECEC har en lengre utdanning/trening av lærere og jobber særskilt med å få en bedre utdanning der lærere blir opplært i barnevennlig læring. De ser på hvert enkelt barn som unikt og mener at barna må få tilrettelagt undevising etter deres behov. Nå er skolesystemet slik at en allerede som treåring må opp til eksamen, på lik linje som de på barne- og ungdomsskolen. De blir sendt hjem en uke før eksamen for å pugge og forberede seg. Prøv å se for deg et lite barn som i timesvis sitter på en stol med bunker av bøker fremfor seg, tror du barnet lærer noe av frasene de pugger utenat? Det finnes sjelden noen lek eller alternativ undervisningen, verken på skolen eller i hjemmet. ECEC fronter sterkt leken. De har ikke tro på det kommunistpregete undervisningsmønsteret, noe jeg tidligere har beskrevet i andre innlegg, men ønsker heller at barna skal lære gjennom lek/«hands on». Ikke gjennom tekst og teori, det kan komme senere når baret eldes. Kathmandu er allerede i god gang med å bruke ECEC metoder, men problemet ligger i distriktene grunnet dårlig infrastruktur. Det er mangel på lærere, materiale og skolebygg, men ECEC holder stadig vekk på med kursing ute på landsbygda og det blir spennende å se hvordan de går frem og hvordan de klarer å snu den negative trenden som nå råder. Så gled deg til de neste blogginnleggene!