Oppdatering

Da har jeg vært i Kathmandu i 20 dager. Rart hvor tiden flyr. Den 14. Januar reiste jeg fra Okhaldhunga noe som i grunnen føltes rett, men samtidig veldig trist. Jeg forlot en herlig gjeng både på skolen og på sykehuset. Etter månedene her vil jeg nok aldri være den samme jenta igjen. Livet her facinerer og bergtar meg, men ikke minst står jeg i beundring over hvor livssterke og livsglade mange av disse menneskene er. På tross av vanskelige livssituasjoner og harde kår. Jeg ser på eget liv hvor jeg har tatt det meste for gitt. Skole, mat på bordet, mor og far i huset, varme klær.. ja you name it! Jeg kan ikke si annet enn at jeg skjemmes over meg selv, men Gud hvor takknemlig jeg er for at jeg til stadighet får møte mennesker som får meg til å se hva som egentlig er viktig. Ikke posisjoner, de beste jobbene, frotsing, men relasjoner med mennesker, ekthet og kjærlighet. Okhaldhunga vil for alltid ha en stor plass i hjerte mitt.

I dag startet jeg på min andre uke på ECEC (early childhood educational centre). Dette er en skole, men for lærere. I dag trenger en kun 16 dager med kursing fra staten for å bli godkjent lærer, på de nederste klassetrinnene. Noe som er helt horibelt! ECEC har en lengre utdanning/trening av lærere og jobber særskilt med å få en bedre utdanning der lærere blir opplært i barnevennlig læring. De ser på hvert enkelt barn som unikt og mener at barna må få tilrettelagt undevising etter deres behov. Nå er skolesystemet slik at en allerede som treåring må opp til eksamen, på lik linje som de på barne- og ungdomsskolen. De blir sendt hjem en uke før eksamen for å pugge og forberede seg. Prøv å se for deg et lite barn som i timesvis sitter på en stol med bunker av bøker fremfor seg, tror du barnet lærer noe av frasene de pugger utenat? Det finnes sjelden noen lek eller alternativ undervisningen, verken på skolen eller i hjemmet. ECEC fronter sterkt leken. De har ikke tro på det kommunistpregete undervisningsmønsteret, noe jeg tidligere har beskrevet i andre innlegg, men ønsker heller at barna skal lære gjennom lek/«hands on». Ikke gjennom tekst og teori, det kan komme senere når baret eldes. Kathmandu er allerede i god gang med å bruke ECEC metoder, men problemet ligger i distriktene grunnet dårlig infrastruktur. Det er mangel på lærere, materiale og skolebygg, men ECEC holder stadig vekk på med kursing ute på landsbygda og det blir spennende å se hvordan de går frem og hvordan de klarer å snu den negative trenden som nå råder. Så gled deg til de neste blogginnleggene!