Godt Nytt AAr!!!

Om to uker er jeg tilbake i Kathmandu og da blir det lagt ut masser av bilder her, saa det er bare aa glede seg! Men enn saa lenge - GODT NYTT AAR!!!

Jul

Så var julen her. Ikke mange julekakene å se, men jeg og Tove fikk lagd deilige kringler og lussekattkaker. Og ikke minst, juletre har vi også og det med egenkomponert julepynt! Jeg må si meg meget imponert over egen og Toves kreativitet! Juletreet, eller tempelet som noen hinduister har kalt det for, står så fint i kroken i inngangen av gjestehuset. Etter flere bekreftelser kan jeg trygt si at Okhaldhunga aldri har sett slikt et fagert og vakkert tre. Barnåler med hvite snøkrystaller og pompøse røde sløyfer på preger det vakre treverket. For et verk, det er det! Vi gikk i flere timer for å finne det, og da Tove forløste det fra telens kalde grunn for så å sette det i en koselig, varm og blå bøtte kunne vi nesten se hvordan det frydet seg. Hva skulle nordmenn gjort uten juletre....

... eller brunost forsåvidt. Julenissen kom i form av bergenserne Tove og Svein. De hadde sekken full av oster. FULL!!! Edamer, brunost, gräddost, krydderost og synnøve-ost stod opplinet på bordet. Hvilken festkveld det ble! Vi feiret med brødskive, hjemmelaget steinovnspizza (stein og steikepanne på gassovn), Cola og mye latter. Så en gang til, takk Tove og Svein :)

Til dere som har betvilt min ungdom

Det siste året i Trondheim gikk jeg for å være gamla. De herlige 82- og 83-modellene hadde forlatt meg noe som raskt førte til at jeg ble plassert i kategorien «utgått på dato». Men livet her i Okhaldhunga har gitt pensjonisten rullator og mere til. I Kathmandu kalte de meg for feit, men her; «you are so healthy!» Slå den Krikere!! Det er nok ingen av dere som har en så synlig og ikke minst SUNN bakende som frøken Breivik. Den siste tiden har jeg blitt servert kjærlighetsdikt, de står og diskuterer fordelene mine når de tror jeg ikke hører på og noen går rundt og sier de har tenkt å gifte seg med meg. Hvor heldig det er med slik oppmerksomhet, med tanke på at jeg er lærern er absolutt diskusjonsverdig, men en kan jo ikke bli annet enn smigret. For jeg er jo faktisk forbi halvveis femti, har et meget passende etternavn og ikke minst - bleik og dessverre snart like skrukket som Gollum.

Forbedringer

Det er stadig nye ting som forundrer meg. Denne uken har vært den hardeste så langt. Jeg elsker å være her for barna, men jaggu meg så mange utfordringer skolelivet byr på. Jeg har tidligere nevnt hvordan lærerne behandler barna, og det har dessverre ikke blitt noe bedre. Noen av lærerne har sluttet å gå med stav noe de tidligere gjorde til stadighet og det er jo forsåvidt en forbedring. Jeg tror det er fordi de vet at jeg studerer dem ekstra nøye når de kommer med den gående, men den kommer nok dessverre frem igjen når jeg forlater skolen. Bare tanken på det får meg til å spy.

Vet ikke om jeg har nevnt at jeg nå underviser alle klasser. Hver tirsdag underviser jeg i «English litterature» og har da alle klassene iløpet av en dag. Her har jeg frie tøyler til å gjøre hva jeg måtte ønske, noe jeg har benyttett til fulle. Barna har vært foredragsholdere, poeter, drømmere, komikere og tenkere. Det er utrolig facinerende å se hvor lite som skal til for å gjøre elevene kreative og effektive. Lek og læring går hånd i hånd, det ser jeg bare tydligere dag for dag. En av elevene som går i niende har tidligere hatt store, og da mener jeg store problemer med utalelsen, men !nå! er han den dyktigste i klassen! Det eneste jeg måtte gjøre var å legge ting opp på en mer praktisk og gøy måte. Lærerne her sier de ikke har sett min form bortlæring tidligere, noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal tolke, men jeg lar tvilen komme meg til gode for resultatene er i alle fall positive.

40 buggbites og Mount Everest.

Denne gangen vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Dagene raser av gårde, og hver dag er ulik den andre.

Kan begynne med å fortelle om at vi har hatt en flott jente her i tre uker, den så kulturelle sykepleieren Hege. Noen uker i forveien hadde Tove vært og beskuet Mount Everest noe jeg og Hege misunte henne grønt på. Det var heldigvis ikke vanskelig å overtale Tove med på enda en helgetur opp gjennom fjellene. Vi pakket sekk, varmt tøy og begynte oppstigningen til landsbyen Patale. På en dag måtte vi stige 1500 høydemeter noe jeg vil påstå er en grei gåtur. Antilopen Hege hadde nok klart turen på en time, men hadde god tålmodighet med volontørene. Etter seks-syv timer nådde vi toppen, altså ikke Mount Everest, men Patale. Vi kunne glimse Himalaya bak skyene, men dessverre ingen Miss Everest. Selv om det høyeste av det høyeste ikke var synlig var synet spektakulært!! At noe kan være så bergtagende og vakkert. Fjell etter fjell på rekke og rad, hvite og spisse... og ENORME! Og plutselig, etter å ha kastet sekkene i gjesteskuret... så vi henne! Bare toppen, men vi titter på verdens høyeste fjell!!! Det er hensides all fatteevne.

 

Den egentlige grunne til at vi tok denne turen var for å gi noen medisinske papirer og noen varme pledd til en familie. Familien består av mor og tre barn, der to har Leukodystrofi. Det vil si at deler av hjernen og nervene gradvis forsvinner. De har dessverre kommet langt ut i sykdomsforløpet og klarer derfor ikke å gå, de har mistet språket og har det vanskelig med å gjøre seg forstått eller å forstå. Huset har et iskaldt murgulv og til vegg er det kun noen treplanker som er spikret «sammen». En kunne tydelig se sprekker mellom alle plankene med unntak der moren hadde hengt opp aviser. En kan bare tenke seg hvor kaldt dette blir i en høyde på godt over 3000 meter og med flere minusgrader. Sykehuset i Okhaldhunga hadde ikke hørt om disse barna før inntil nylig. Kristin og Tove hadde besøkt dem noen uker i forveien for å gjøre en liten utredning av barna. De så da at det var særdeles nødvendig med noe varmere tøy. De så også at de måtte ha dokumentasjon på helsetilstanden deres. Dersom en har papir på at en er 100 prosent handikappet har en rett på støtte fra Staten, og i en familie med bare en mor og to syke barn kan en trygt si at alle monner drar. Så på denne turen hadde vi hadde med oss flere varme tepper til å legge på gulvet og dokumenter til de to syke barna. Man kan trygt si at de ble glade :)

 

Da vi var vel nede startet bugg-eventyret for min del. En kan lett si at jeg ikke sov alene - jeg hadde masser på besøk. Første natten merket jeg at det klødde mer enn vanlig, men gav det ikke noe mer tanke. To dager etterpå, når jeg står og kler på meg er det med skrekk jeg ser ned på magen. Straks ser jeg at jeg er dekt av svulmende, store og røde prikker. Her snakker vi mesteparten av mage, hofte, håndledd og ankler. Jeg begynner å telle, men jeg gir opp når jeg kommer til femtitallett. Og hvor det KLØR!! Soveposen får en heidundrende omgang med innsektsspray, og rommet får gjennomgå minst syv ganger. Etter dette oppdager jeg også en horve med maur, og her snakker vi flere hundre.. disse dreper jeg – lett! Men hva som har bitt meg, det finner vi ikke ut av, så det ender med at soveposen blir dømt til et liv i kulde og ensomhet, mens jeg bytter rom.

Det kan raskt nevnes at jeg på det nye rommet fikk besøk av tidenes edderkopp. Jeg har aldri hylt grunnet småkryp, men denne gangen tror jeg de hørte meg i Kathmandu.

E-post

Jeg trenger saart noen mailadresser. Dersom du er en av dem nevnt
nedenfor eller vet adressen, send en mail paa nepalkaren@gmail.com..
kommer snart et nytt innlegg btw :)

Anders Roald
Victoria, Rannveig og Siri Helene
Gerd Helene
Kathrine W. J.
Julie-Sofie og Elise
Hilde G. og Donna
David Saetermo
Olav R. B.
Ingvild V. (nepalingvild)
Magnus, Kelly og Linn Cecilie
Linda og Simon
Andreas (K) og Rachel