Da har vi vært i Okhaldhunga i over en uke. Her er noen av dagene:
torsdag; vi reiser fra gjestehuset med en styk Dilip vinkende til oss. Vi ankomer flyplassen halv åtte da flyet er stilt på avgang 0940. Etter langt om lenge letter vi i ett lite twin otter fly mellom halv to og to. Etter å ha beundret STORE fjell og flotte åser lander vi med et brak i Rumjatar. Det er rett og slett den mest ekstreme og bratteste nedstigningen i min historie.. og ikke nok med det, de tar en skikkelig sleng med flyet for å snu det på den lille flystripa. Det minner en om små tenåringsgutter som leker med fars bil på glattisen. Vi blir møtt av en sherpa med det største gliset. Han gir oss et brev der Kristin og Erik ønsker oss masse velkommen. Etter noe venting på bagasje tar jeg og Tove på oss småsekkene våre, og bæreren våre TO store og tunge sekker. At et slikt lite menneske klarer å bære så mye skjønner jeg ikke. Vi starter på den fire timers lange gåturen opp igjennom fjellsiden. Stor og Gudsfacinerende natur slår rett imot oss. Svetten siler og skrekkslagne nepalesere stirrer på oss mens vi kravler opp bergsiden. Etter langt om lenge, med hodelykt og svetterenner ned rygg og tryne ankommer vi Okhaldhunga sykehus. Deilig!
Fredag: legevisitt! Jeg er så heldig at jeg får være med på Toves første runde. Grusomt mange triste skjebner. Det værste var ei jente som hadde blitt hogd ned av svigerfar. En tyve cm lang flenge preget halve ansiktet, mens ene armen nesten var hogd rett av. Røntgen viste at hele benet i overarmen var kuttet, så var bare muskler og hud som holdt armen på plass... En kan bare beundre og takke Gud for Erik, Kristin og resten av teamet for det arbeidet de gjør her.
Søndag: Tre timers langt møte! Og det verste, det hadde ikke gjørt meg noen ting dersom det hadde vart lenger. Så masse sang og livsglede!!! Kjenner meg veldig heldig som får være en del av dette fellesskapet. Etter snakk og hengings går jeg, Tove og Kristin ned til det lokale markedet, basaren. Her finner vi.. ja hold deg fast; Toblerone, Mars, Bounty og masser av annet utstyr. Så her ble det hamstring til bursdagsselskap neste søndag... da skal vi feire mine grusomme 26 år...
Ellers har magen vært vanskelig hele uken. Det startet kvelden før vi dro fra Kathmandu, men en finner alltid løsninger. Doen her er jo kun et hull i gulvet... og en må da stå på huk. Bekledningen her er Kurtha noe som resulterer i stoooore eventyrbukser..og som meget pertentlig nordlending på dofronten er dårlig mage + enorme bukser dårlig deal.. så min løsning.. en kappløper inn på do, kaster av seg skoene, vrenger av seg bukse og undertøy, stapper toppen/overdelen opp i Bhen – funker fjell!! noe ulekkert og lite kledelig, men anyways, nå kan magen bare være så vanskelig den bare vil.
Mandag til fredag: mandag er første dag på skolen. Ikke bare skal jeg undervise i Engelsk, men jeg får servert alle samfunnsfagstimene i åttende til tiende klasse i fanget. Men kjenner jeg liker utfordringen. Nå går det i alt fra engelsk, geografi, politikk og samfunn på timeplanen – drøm!
Åttende klasse blir utfordringen. Er noe udefinert som foregår, og etter å ha nevnt dette for Kristin så har jeg rett i mine antagelser. Det er ulike kaster i klassen og dette påvirker interaksjonen dem imellom. Det er sååå vanskelig å få dem til å snakke høyt, og hvordan skal jeg klare å lære dem noe når de ikke vil åpne munnen. Har klart det litt da, men det kommer til å ta mye tid.
Niende klasse er også delvis ubeskrivelig. Første dagen var spennende, men jeg fikk så vondt for den ene jenta. Relasjonen mellom henne og resten av klassen preget hele rommet. Hun er tydelig nervøs og hver gang hun prøver å si noe stopper hun, mens resten av klassen tisker eller gjør noe. Jeg satte meg heldigvis tydelig imot dette fra starten av så klassen har forbedret seg. Jeg har nå klart å få henne til å si tre sammehengende setninger. Hun tørr også å møte blikket mitt mer og det er en kjempeforbedring fra å sitte å se ned i boka med skjelvinger som et aspeløv.
Tiende klasse er vidunderlig! Så ivrig etter å lære og å delta i timene. Med slike elever kan jo bare en lærer fryde seg. Så nå har jeg satt sammen et prosjekt til dem som de skal presentere for hele klassen. Dette var en helt ny og fremmed fremgangsmåte for dem. De hadde aldri lagt noe frem muntlig for hverken klasse eller lærer. Det å tenke nytt og kreativt samtidig som en løste oppgaver tilknyttet pensum var noe de heller aldri hadde gjort. Dette er jo igrunnen jammen på tide. Skal en studere videre og eventuelt prøve å komme ut i arbeidslivet må en jo kunne legge noe frem uten å lese det rett fra boka. Det er skremmende å se hvor lite kritisk og selvtenkende mange av elevene er. De har ikke hatt spillerom for å tenke selv og i alle fall ytre kritiske spørsmål. Alt hva lærer og lærerbok sier er lov. Betviler en dette, betviler en hele systemet. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med. Selvtenking, selvutvikling og kreativitet er målene mine med disse månedene. Mye av pensum angår sosiale problemer i Nepal og da særskilt kasteproblematikken, alkoholmisbruk, gambling og null likestilling. Hvor mye av dette som tidligere har blitt gjennomgått er dessverre nok lite. Det viser kunnskapsnivået på disse områdene i niende og tiende. Jeg har sett igjennom lærerbøkene disse har hatt tidligere, og de angår disse temaene, men når en ser på hva de nå sitter igjen med er kunnskapen liten. Så dette blir min hemmelige agenda: Inspirere de få jentene som går her og få guttene til å forstå hvor viktige de alle er – som enkeltindivid, både gutter og jenter! At de alle kan utgjøre en forskjell. Som jeg sa til den ene klassen idag, dere er den nye generasjonen nepalesere, dere kan forandre den negative utviklingen. Det triste med reaksjonen deres etterpå var – tanken hadde aldri slått dem.
