Jeg må bare nevne den unge damen jeg snakket om i forrige innlegg, hun med avkappet arm. Hun lå i senga med tomme og triste øyne. Hun hadde som sagt blitt angrepet med en stor kjøttkniv, eller skal jeg si kjøttøks. Armen var regelrett kuttet av. Det var bare muskler og hud som lot den henge på. Jeg fikk se røntgenbilder av det hele og beinet var kuttet rett av. Det så ut som om noen hadde brukt sirkelsag (usikker på stavelsen her gitt). Og det var ingen ringere enn svigerfar som hadde utført angrepet. Og det fordi at jenta til slutt hadde kjempet imot da han for ente gang skulle voldta henne.
En annen historie jeg fikk høre av Oxford-teamet som var her var om en dame som hadde giftet seg nedover i kastesystemet. Det hun ikke viste var at mannen var alkoholiker, og meget voldelig som følge av alkoholmisbruket. Mannen var smed og hver gang han var ferdig med en kniv måtte kona gjemme kniven før kvelden, i frykt for at han skulle bruke den på henne, da dette hadde skjedd. Da hun endelig tok mot til seg og prøvde å få hjelp fra kvinnene i bygda var det kun en kald skulder å få. Dette var ene og alene hennes egen feil. Selvfølgelig var dette noe hun mått forvente seg av gudene, det var jo dem som nå kom med sin avstraffelse siden hun hadde trosset kastesystemet. Hun kunne rett og slett ikke forvente seg noe bedre. Og sånn er det for alle som gifter seg på tvers av kaster eller i en som ikke er akseptert av familien– da mister en all sikkerhet både sosialt og økonomisk. Og det er tragisk, for her ute på landet er man helt avhengig av de rundt seg.
Ellers består hverdagen min i å være lærer på barne- og ungdomsskolen her. Barna er fabelaktig, aldri hadde jeg trodd at jeg kom til å elske læreryrket på den måten jeg gjør nå, men nok om det. Elevene var absolutt skeptiske til den nye, blonde og ikke minst STORE læreren, men heldigvis har denne frykten minket med ukene som har gått. Nå ler vi sammen og de er ikke redde for å snakke med meg. Selvfølgelig er de litt mer resignerte i forhold til meg dersom en sammenligner med noen av de andre lærerne, men det er nok bare noe en må akseptere med det at jeg er utlenning. Noe som er veldig positivt er at de er ikke er så redde for å fortelle om de sosiale problemene lokalsamfunnet sliter med. De har til og med gitt flere personlige beretninger rundt disse (familievold, rusproblemer, kasteproblematikken, likestilling, gambling etc – skal utdype dette mer en annen gang). Som nevnt tidligere er åttende klasse veldig vanskelig, disse har løsnet litt, men kasteproblematikken er nok dessverre meget gjeldende. Det er her jeg føler den viktigste oppgaven min ligger. Ja, jeg skal lære dem engelsk og gi dem en større faglig forsåelse i samfunnsfagene, men å kunne gi håp og inspirere de som ikke tror de er noe eller ikke kan bli noe, er for meg en del av evangeliet. Jesus kom med frihet, kjærlighet og fred. I det å fortelle jenter at de har rettigheter, at de ikke skal godta å bli voldtatt, banket og underkuet at mennene, fortelle at det ikke er kastesystemet som bestemmer om du er verdifull eller ikke, at du ikke trenger å drikke og ruse deg - selv om familien (FAMILIEN!!!) tvinger deg til dette, er en måte å formidle Jesu frihet og nestekjærlighet på. Jenter i Norge – vi er så himla heldige!!! dere aner ikke!
Når det kommer til kultursjokk går nok den vanlige bruken for «fysisk avstraffelse», som de så fint kaller det, veldig hardt inn på meg. I starten holdt de det skjult for meg, de tok elevene bort og gjorde det de brukte å gjøre. De har nå, noe jeg tror, begynt å føle seg varme i trøya.. Idag var en regelrett helt forferdelig dag! Jeg kommer ut fra en undervisning.. en lang rekke med elever står ute i skolegården, med to lærere i front. Den ene holder en lang trepinne, den andre en jernstang. En etter en får pryl, på hender og rompe.. og det går hardt for seg. Elevene springer av gårde når de har blitt slått, garantert for å skjule seg når de gråter. Lærerne har skjønt at jeg ikke liker det de gjør (jeg er nok en dårlig skuespiller gitt, øynene mine er som argsinte lyskastere vistnok), men dette er dessverre den eneste propagandaen jeg kan gjøre på denne fronten. Jeg kommer nok til å ta en prat med rektor snart, men føler ikke at jeg har bygd opp nok tillit til å gjøre dette ennå. Jeg frykter at de kommer til å kaste meg ut dersom jeg blander meg inn i deres vanlige rutiner nå så jeg må bare svelge kamelene og heller fokusere på at jeg får store muligheter til å forme barna i klasserommet, og at de en dag kan være med på å skape sunne og gode holdninger i forhold til vold, læring og forståelse.
Til neste gang, smask og dask – og snart god advent!
