40 buggbites og Mount Everest.

Denne gangen vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Dagene raser av gårde, og hver dag er ulik den andre.

Kan begynne med å fortelle om at vi har hatt en flott jente her i tre uker, den så kulturelle sykepleieren Hege. Noen uker i forveien hadde Tove vært og beskuet Mount Everest noe jeg og Hege misunte henne grønt på. Det var heldigvis ikke vanskelig å overtale Tove med på enda en helgetur opp gjennom fjellene. Vi pakket sekk, varmt tøy og begynte oppstigningen til landsbyen Patale. På en dag måtte vi stige 1500 høydemeter noe jeg vil påstå er en grei gåtur. Antilopen Hege hadde nok klart turen på en time, men hadde god tålmodighet med volontørene. Etter seks-syv timer nådde vi toppen, altså ikke Mount Everest, men Patale. Vi kunne glimse Himalaya bak skyene, men dessverre ingen Miss Everest. Selv om det høyeste av det høyeste ikke var synlig var synet spektakulært!! At noe kan være så bergtagende og vakkert. Fjell etter fjell på rekke og rad, hvite og spisse... og ENORME! Og plutselig, etter å ha kastet sekkene i gjesteskuret... så vi henne! Bare toppen, men vi titter på verdens høyeste fjell!!! Det er hensides all fatteevne.

 

Den egentlige grunne til at vi tok denne turen var for å gi noen medisinske papirer og noen varme pledd til en familie. Familien består av mor og tre barn, der to har Leukodystrofi. Det vil si at deler av hjernen og nervene gradvis forsvinner. De har dessverre kommet langt ut i sykdomsforløpet og klarer derfor ikke å gå, de har mistet språket og har det vanskelig med å gjøre seg forstått eller å forstå. Huset har et iskaldt murgulv og til vegg er det kun noen treplanker som er spikret «sammen». En kunne tydelig se sprekker mellom alle plankene med unntak der moren hadde hengt opp aviser. En kan bare tenke seg hvor kaldt dette blir i en høyde på godt over 3000 meter og med flere minusgrader. Sykehuset i Okhaldhunga hadde ikke hørt om disse barna før inntil nylig. Kristin og Tove hadde besøkt dem noen uker i forveien for å gjøre en liten utredning av barna. De så da at det var særdeles nødvendig med noe varmere tøy. De så også at de måtte ha dokumentasjon på helsetilstanden deres. Dersom en har papir på at en er 100 prosent handikappet har en rett på støtte fra Staten, og i en familie med bare en mor og to syke barn kan en trygt si at alle monner drar. Så på denne turen hadde vi hadde med oss flere varme tepper til å legge på gulvet og dokumenter til de to syke barna. Man kan trygt si at de ble glade :)

 

Da vi var vel nede startet bugg-eventyret for min del. En kan lett si at jeg ikke sov alene - jeg hadde masser på besøk. Første natten merket jeg at det klødde mer enn vanlig, men gav det ikke noe mer tanke. To dager etterpå, når jeg står og kler på meg er det med skrekk jeg ser ned på magen. Straks ser jeg at jeg er dekt av svulmende, store og røde prikker. Her snakker vi mesteparten av mage, hofte, håndledd og ankler. Jeg begynner å telle, men jeg gir opp når jeg kommer til femtitallett. Og hvor det KLØR!! Soveposen får en heidundrende omgang med innsektsspray, og rommet får gjennomgå minst syv ganger. Etter dette oppdager jeg også en horve med maur, og her snakker vi flere hundre.. disse dreper jeg – lett! Men hva som har bitt meg, det finner vi ikke ut av, så det ender med at soveposen blir dømt til et liv i kulde og ensomhet, mens jeg bytter rom.

Det kan raskt nevnes at jeg på det nye rommet fikk besøk av tidenes edderkopp. Jeg har aldri hylt grunnet småkryp, men denne gangen tror jeg de hørte meg i Kathmandu.