Postkontoret

Etter noen uker med venting kom himmelsendingen fra mamma til Kathmandu. Ivrig hopper jeg inn i en drosje ned mot sentrum. Jeg vet jeg skal til det største postkontoret og at det skal ligge langs hovedveien i hjerte av Kathmandu, men er virkelig ikke forberedt på hva jeg kommer til å møte. Jeg går ut av drosjen og skuer et stort gult, eller en gang gult murbygg. Postlappen har jeg krøllet sammen i hendene av rein ekstase over at jeg snart skal ta på meg nye ullester og andre hjertegaver fra verdens beste mamma. Jeg finner kontoret og leverer lappen fra meg. Damen bak skranken ser rart på meg, og sier... "photo-copy please"... Jeg skjønner ingenting, men hun forteller meg raskt at hun trenger kopi av pass og bilde. Det har jeg jo ikke liggende løst i veska, så da er det bare å gå på jakt etter en kopimaskin. Å finne en kopimaskin tilkoblet strøm i et land der en nesten ikke har strøm på dagtid er vanskelig! Etter masse gåing og nepaliknoting får jeg omsider kopiert det jeg trenger og beveger meg tilbake til kontoret. Nå tar damen frem en bunke med skjema jeg må fylle ut, og alle er skrevet på nepali! Jeg skal jo lissom "skjønne" at jeg skal kunne lese disse. Damen ser spørrende på meg og jeg tror jeg må ha sett ganske så bortreist ut for hun vinker en nepaleser bort til meg. Han tar meg med til det mest lugubre av alle lugubre bakrom som har eksistert i historien. Rommet er fylt av en kvalmende og tykk sigareim, bak hver sin benk sitter to av de merkeligste skapninger jeg noen gang har sett. Mann en har farget det gråe håret sitt knallrødt, her snakker vi neonrødt, han har penslet noe blekk eller annen svart farge på skjegget sitt som så snirkler seg i en merkelig smultring rundt munnen. For å fremheve svartfargen har han latt noen gråe skjeggtuster være igjen - VAKKERT. Og for å gjøre inntrykket komplett holder han en sigar i ene armen, mens han med den andre sitter å kjeler pengene som ligger i pengeskrinet. Mann to sitter med en grå nisselue, bestefarvest og en skitten brun bukse. Når han ser meg starter han å snakke til meg på nepali, selv om han raskt skjønner at jeg ikke forstår noen ting. Mens han snakker sitter han kontinuerlig med røyken i munnen, halvlent bak på stolen som nesten er på vei bakover og rugger. Etter mye venting, skumle øyeblikk og deres vurdering av den merkelige blonde jenta gir de meg pakken. Jeg tar pakken godt under armen og iler ut... Når jeg er hjemme kan jeg hyle høyt, for mamma har sendt tidenes pakke, fylt av melkesjokolade, krydderbrunost, kaviar, strandaskinke, ullsokker, strømpebukse og så masse masse mer!!!!!