Jorpati

I dag dro jeg og Ingvild til ABBS sin avdeling utenfor sentrum av Kathmandu. Turen tok en time i den herlige oppfinnelsen microbuss. Her sitter alle tett i tett noe som resulterer i at alle gjør kjennskap til hverandres kroppslukt med annet. Denne opplevelsen kan ikke beskrives, den må bare oppleves! Vel fremme i Jorpati møtte vi en liten gjeng med herlige små barn. Latter og smil møter oss når vi går inn på området. Det første som slår meg er forskjellen fra dette senteret til det som ligger sentralt i Kathmandu, men gleden i ansiktet til barna er den samme. En blir rett og slett glad om hjerte og rørt over å se hvordan de sprer liv rundt seg, tross egen livssituasjon. I Nepal blir man nemlig sett ned på og i verste fall stuet bort dersom en har funksjonshemninger. Dagen startes med sang og bønn, for så å gå ut i sola for å leke og trene. Ingvild begynner med den yngste jenta. Må bare få sagt at jeg beundrer Ingvild, hun gjør virkelig en stor forskjell her ute! Etter som timene går får alle barna både trent, danset og lekt.




Når skolen er ferdig tar jeg og Ingvild med oss de to andre lærerne til stupaen som ligger like i nærheten. Dette er den største og mest kjente stupaen i Nepal. Her fikk vi kjøpt oss sherpa-drakt og sett på alle pilgrimsreisende. Alle går i ring rundt stupaen, og i raskt tempo. Dette er vel en av de mest spesielle opplevelsene jeg har hatt her i Nepal. Har ellers bodd og vært i bydeler som har vært preget av hinduismen, dette var noe helt nytt. Så er glad jeg tok turen ut hit.