NepalKaren

Chitwan

2011-03-10T14:26:00.015+01:00

Så var man plutselig vekke fra støv, støy og folk. Alt er grønt, lufta er frisk og lyden man hører er kun fra fugler, firbente og tobente venner. Målet med reisen er dagsenteret i Bharatpur, men søndagen står fri til jungelsafari og elefantridning, så da er det ingenting annet å gjøre enn å ta langbuksa på, smøre seg inn med myggmiddel og bevege seg inn i skogen.

Her sitter vi i båten, eller skal vi si treet. Båten består av en utskåret trestamma som såvidt seiler over vannflata. må innrømme at frykten kom snikende da vi passerte noen av de skumleste dyrene.

Dette er det man kaller vanlig påfugl i nordnorge, den er jo så vanlig der oppe hos oss. Det var jo fint for Ingvild sin del at hun også fikk beskuet denne fuglen.

Dette er Kåre, Kåre er mannen som ligger i sola og ser på alle de merkelige turistene som kommer seilende forbi. Skal tro om han ønsker å spise noen av oss.

Så er en av mine barndomsdrømmer oppfylt - jeg har fått se Kingfisherfuglen, og det mange av dem. Dette er stort!

Og enda større, jeg har fått se og kjenne på termitttuer. Hvor enn vi snudde oss i jungelen så var det et fjell av termitter. nam nam nam, her hadde Bear Grylls lett overlevd!

Vi var også så heldige å få møte på tvillingene i Nepal, selveste tvillingene. De er vist de eneste tvillingelefantene som har overlevd i fangenskap. For ja, dette er fangenskap, men det skal sies at de som stelte dem så ut til å være snille. Ingen sår eller tegn på mistrivsel, kanskje kjedsomhet for den ene av dem, men ikke frykt og sinne.

Elefantbading stod ikke på planen for denne dagen, men da vi fikk spørsmålet om å bade med dem kunne vi ikke si nei. resultatet var 4 ganger neddanking i vannet og et publikum som koste seg. Vi derimot var sjeleglade vi hadde langbukse og t-skjorte på, for kan tenke seg for hvor mye oppstyr det hadde vært hadde vi vært lettere kledd!

Så var det tid for reinsdyrjakt. En hel bråte med mennesker sadler elefanten og trasker av gårde... Og reinsdyr fant vi!

Langt, langt borte fra vinterens kulde og hardføre kyst finner vi Finnmarks reinsdyr (Rhino)- midt i Chitwanjungelen!
Det hele avsluttes med vakker solnedgang.

ABBS

2011-03-01T16:18:00.007+01:00

Asha Bal Bikash Sewa er senteret jeg har vært på i to uker alt. Dette er et senter for fysisk og psykisk utviklingshemmede barn, og her får de faktisk lov til å være barn, med alt av lyder og bevegelser det måtte bringe. Det er herlig å få se på hvordan barna danser, synger og lager lyder alt etter hva de ønsker å uttrykke. Dette burde da være normalt eller hva? I Nepal er det ikke det. Skolehverdagen for de fleste barn er preget av å være stille og kun høre på hva læreren har å si, for så å svare riktig på et eventuelt spørsmål som måtte komme, og kun da! Barn med lære- og konsentrasjonsvansker blir stemplet som vanskelig og late, og faller dessverre ut av skolesystemet ganske tidlig. Det er faktisk flere av barna på ABBS som hadde vært elever på en helt vanlig skole i Norge, men siden det er mangel på pedagogisk utdanning og annen utdanning av lærere ender mange av barna sin skolegang allerede før de skikkelig har begynt. Tilbake til ABBS. I dag var det tur for sanserommet med en av klassene og her er noen bilder fra denne. Dette var en gøy og spennende opplevelse for barna, inkludert meg :)

Dhulikel og Sharada

2011-02-27T18:10:00.007+01:00

I dag har jeg vært så heldig å få møte Sharada Rai, en av mine elever i Ochaldhunga. Etter mye frem og tilbake startet hun på sykepleiestudiet nå i sommer. Fra å komme fra en meget fattig familie er det stort å få starte på et så fint universitet som Sharada nå har gjort. Jeg kjenner meg privilegert i å få lov til å støtte henne i skolegangen da jeg vet at dette vil få betydning for henne, for familien og lokalsamfunnet hjemme i Ochaldhunga. Sharada har store drømmer og det er flott å få være med på å se henne vokse og gripe de mulighetene fremtiden bringer. Har du lyst til å støtte skolegangen hennes? Ta kontakt :)

Ellers så fikk jeg endelig puste frisk luft og se grønne enger på veien ut til Dhulikel.

Kontrastenes land

2011-02-20T15:07:00.006+01:00

Dagen startet i Kurta og vandring i gamlebyen Bhaktapur. Fikk kjøpt meg momodamper - så nå blir det nepaliparty i bjørkås city!! Bhaktapur anbefales, en får oppleve vakker arkitektur, trivelige mennesker og god te!!
På kvelden dro jeg, Ingvild og Eldrid til Tamel, vi måtte bare le da vi begynte å tenke på kontrastene fra tidligere på dagen. Bildene taler for seg selv.

Bhaktapur

Bhaktapur

Tamel

Jorpati

2011-02-18T15:44:00.011+01:00

I dag dro jeg og Ingvild til ABBS sin avdeling utenfor sentrum av Kathmandu. Turen tok en time i den herlige oppfinnelsen microbuss. Her sitter alle tett i tett noe som resulterer i at alle gjør kjennskap til hverandres kroppslukt med annet. Denne opplevelsen kan ikke beskrives, den må bare oppleves! Vel fremme i Jorpati møtte vi en liten gjeng med herlige små barn. Latter og smil møter oss når vi går inn på området. Det første som slår meg er forskjellen fra dette senteret til det som ligger sentralt i Kathmandu, men gleden i ansiktet til barna er den samme. En blir rett og slett glad om hjerte og rørt over å se hvordan de sprer liv rundt seg, tross egen livssituasjon. I Nepal blir man nemlig sett ned på og i verste fall stuet bort dersom en har funksjonshemninger. Dagen startes med sang og bønn, for så å gå ut i sola for å leke og trene. Ingvild begynner med den yngste jenta. Må bare få sagt at jeg beundrer Ingvild, hun gjør virkelig en stor forskjell her ute! Etter som timene går får alle barna både trent, danset og lekt.

Når skolen er ferdig tar jeg og Ingvild med oss de to andre lærerne til stupaen som ligger like i nærheten. Dette er den største og mest kjente stupaen i Nepal. Her fikk vi kjøpt oss sherpa-drakt og sett på alle pilgrimsreisende. Alle går i ring rundt stupaen, og i raskt tempo. Dette er vel en av de mest spesielle opplevelsene jeg har hatt her i Nepal. Har ellers bodd og vært i bydeler som har vært preget av hinduismen, dette var noe helt nytt. Så er glad jeg tok turen ut hit.

Ankommet Nepal!

2011-02-17T12:50:00.012+01:00

Da har jeg ankommet selveste landet! Nepal er vakkert og det føles som om jeg har vært her i evigheter allerede. Rart hvor raskt en kan slå seg til ro med nye omgivelser. Her kommer det noen bilder.
Kvelden før avreise. Kvalitetstid med verdens beste hund.

Utsikt fra kontoret på HDCS-ABBS

Når det regner kommer man ikke på jobb eller skolen. Slik er det for det meste - i alle fall i Kathmandu, så denne dagen hadde under halvparten av elevene møtt opp på skolen.

Ingvild Venås (fysioterapeut) og Tulsa Sharma (grunnlegger av ABBS)

Lunchtid

Barna er så heldige at de blir kjørt hjem fra skolen, til og med med bilbelter - noe den tidligere norske ergoterapeuten fikk i stand.

Back on track!

2011-02-06T10:54:00.004+01:00

Da er det endelig på igjen med eventyr i Nepal. Denne gangen er det gjennom masteren jeg tar på Menighetsfakultetet. Jeg har vært så heldig å få lov til å komme på HDCS-ABBSsenteret hvor Ingvild Venås jobber. Så det er bare å følge med på hva de neste ukene bringer, skal prøve å oppdatere bloggen fortløpende.

There and Back Again

2010-06-03T02:58:00.005+02:00

Så er eventyret for NepalKaren over for denne gang. Med raske omveltninger i tilværelsen i Kathmandu åpnet askeskyene seg og lot meg reise hjem til Norge. Her har jeg nå vært i en måned. Tiden i Himalaya har vært berikelig, inspirerende, utfordrende og livsforvandlende! Siste måned i Nepal fikk jeg være med på å se en ung jente komme seg ut av prostitusjon, se hvordan skolesystemet kan utvikle seg til noe bedre og jeg fikk se hvordan mennesker både prøver og lykkes i å være en forskjell for andre. Bistands- og misjonsarbeid har virkelig satt seg kroppen. Håper at jeg en dag skal få lov til å jobbe ute over en lengre periode, men foreløpig blir det Norge som får hovedfokus. Jeg har nå vært så heldig at jeg har fått jobb som ungdomsdiakon i Statskirka i Ballangen kommune. Dette er noe jeg virkelig ser frem til!

Vil bruke siste del av innlegget her til å takke alle som har støttet meg økonomisk og gjennom bønn. Uten dere hadde jeg ikke klart å gjøre det jeg hadde satt meg fore. Jeg fikk nettopp en mail fra Nepal om at elevene mine har gjort det bra på eksamen. I tillegg fikk jeg en mail fra ei av jentene. Hun hadde reist til Kathmandu, og da må hun ha gjort det særdeles godt! Dette er jenta som kommer fra en meget fattig familie og det at hun har klart det hun har klart, med sin livshistorie er utrolig! Ei jente med mer pågangsmot vil jeg nesten påstå at jeg aldri har møtt.

Og med det vil avslutte med noen setninger fra en sang jeg går å hører på om dagen.
"If we crawl
Till we can walk again
Then we'll run
Until we're strong enough to jump
Then we'll fly
Until there is no end
So lets crawl, crawl, crawl
Back to love"

Takk JESUS!

Dårlig med oppdatering

2010-03-30T19:14:00.002+02:00

Jeg må bare beklage den dårlige oppdateringen den siste tiden. Saken er den at jeg nå er sykemeldt og ikke helt fungerende, men frykt ikke! Plutselig kommer det brennhete innlegg på veggen her. Gode tanker og forbønn ønskes :) på forhånd takk :)

2010-03-16T06:48:00.005+01:00

Det startet med at jeg illustrerte en mengde barnesanger (som i denne stund blir massedistribuert på landsbygda når Teacher Trainerne reiser rundt), nå er jeg igang med å lage en skolebok for småbarna her. Dersom tiden strekker til så blir det tre bøker (3-4 år, 4-5 år og 5-6 år), men tviler jeg rekker det. Har derfor valgt å fokusere på den ene for å gjøre den best mulig. Temaene som skal være representert er P.E., Social Skills, Science/Social Studies, Math, Art/Music and Language. Du spør deg sikkert hvordan jeg med sosiologi og statsvitenskapsbakgrunn kan ta tak i dette. Vel, for det første har jeg en genial veileder, jeg har masser av kilder å velge mellom og til sist så velger jeg å tro at jeg er kreativ anlagt. Jeg hadde så absolutt ikke forestilt meg dette da jeg forlot Norge. Jeg har alltid elsket å tegne og lage ting, men dette overgår min villeste fantasi, det er i grunnen en liten drøm som blir virkelighet!

2010-03-04T18:53:00.003+01:00

De siste ukene har jeg gått rundt med Ipoden på full guffe, og det med en Backstreet Boys gutt. Brian Littrell gav ut en plate i 2006, med noen fenomenale tekster. Må bare legge ut en av sangene her - elsker den!

"Wish"

For just a moment
I wish I could have been there
To see Your first step, hear Your very first word
Tell me, did You ever fall and scrape Your knee?
Did You know Your wounds would one day heal the world?
For just one moment
I wish I could have seen You growing
Learning the ways of a carpenter's son
Just a little boy gazing at the stars
Did You remember creating every one?
If you passed by, would I have seen a child or a King?

Would I have known?
I wish I could have been there
My only wish is to see You, face to face
Wish I could have been there
Just to see You, Jesus, face to face

For just a moment
I wish I could have been there
When You left Your footprints upon the waves
To walk along beside You and never look away
Just Your whisper and the wind and sea obey
To see You feed the people
To feel Your healing in Your touch

To hear you pray in the garden alone
Laying down Your will with each tear
To see You walk that lonely road
Willing to die for me
And in that moment
I know I should have been there
You took my cross and gave Your life
And you live again, oh
And You live again!

Wish I could have been there
My only wish is to see You rise again
Wish I could have been there
My only wish is to see You, Jesus, face to face

Someday I'll be there, I'm gonna be there
I'll see Your face, Your mercy, Your grace
Someday, someday
I'm going to see You, Jesus
Face to face

hjertesukk

2010-02-28T19:36:00.008+01:00

Natt til idag satt jeg og leste norske aviser og facebookstatuser, noe som resulterte i kvalme ilninger nedover ryggen. Jeg må bare på forhånd advare, du kan komme til å ta anstøt av dette. Gjennomsnittet av hva som opptok den enkelte var OL, og at en var skuffet over bare å ha fått to sølv. Ja dette overgår jo "virkelig" det som foregikk på andre siden av kloden, der mennesker kjempet for livet etter jordskjelv, og Stillehavsøyene som trodde at de kom til å miste alt på grunn av Tsunamibølgene. Det er første gang jeg sier dette, og jeg håper det er siste - jeg skjemmes over å være norsk! Ja, sport er viktig og en vet at tanken bak de olympiske leker er å bringe land sammen i enhet og blablabla, men når medaljejaget og kampen om å være på toppen av lista overdøver tragedien som utspilte seg kan en ikke bli annet en motløs. Hva skal det bli med oss?
Toppen av kaka kom like etterpå da jeg rullet lenger ned på siden til VG eller Dagbladet. En link til "Spør oss om Tsunamien" eller noe i den duren lød som følger: "Vil bølgen treffe oss?"... og et annet spørsmål: "er det noen nordmenn der?".... Hallo! ta en globus og se hvor Stillehavet ligger hen!! og prøv å vær litt mindre navlesentrert, tenk på menneskene som er der.
Skal sies at tsunamibølgene ikke ble så store, men det var likevel noen som døde og det er masser som sliter i Chile.

Ideer

2010-02-25T11:37:00.004+01:00

Jeg er nå i gang med å lage og skrive forslag til ting man kan bruke i undervisningen i de rurale områdene. I utkantstrøkene har de ikke tilgang eller råd til fancy papir eller annet materiell og kan kun bruke det naturen tilbyr. Jeg er godt i gang, men tenkte at det garantert er flere av dere der hjemme som sitter inne med mange ideer på hvordan man kan bruke naturen for å lære mattematikk, musikk etc. Så dersom du ønsker å dele dem, post dem her på bloggen!

2010-02-17T19:41:00.003+01:00

En venninne sa til meg: "du får kose deg i ditt Nepal"...
"Mitt Nepal.....", liker lyden av det jeg!

Hvorfor jeg digger ECEC

2010-02-15T12:11:00.005+01:00

På et av bildene i blogginnlegget nedenfor ser dere et klasserom. Dette er det første rommet jeg gjorde klart her på ECEC. I Nepal er aktiviteter og pugging som tidligere nevnt den mest vanlige læringsformen. Dersom du som lærer klarer å aktivisere elevene har du gjort en god jobb, men det er ikke så viktig hva innholdet er og om barna får noe forståelse for hva som foregår. Det å da lære «elevene» (lærerne) på ECEC om hvordan en legger til rette et klasserom og hvilke aktiviteter en kan gjøre med barnet er særdeles viktig. ECEC bruker «Hands on»-prinsippet der lek og læring går hånd i hånd, der barnet får ta på og praktisere det som læres. Ta for eksempel temaet blomster. Det å kun se et bilde av den og betegnelsene som rot, stilk, kronblad m.m. er for mange barn gørr kjedelig når de heller kan tenke seg å springe rundt å leke. Det å la barnet gå ut i naturen, se, lukte og føle er bedre. En kan også bare ta inn noen planter i klasserommet for så å la barnet utforske blomsten. Et annet eksempel er å holde matematikktimene ute i naturen, eller la barna bruke stener eller vannbeholdere i regnestykker. Hvorfor er dette så viktig? Barn utvikles i ulikt og meget raskt tempo de første fem årene av livet. Det er derfor viktig at de får en positiv opplevelse knyttet til det å lære da disse årene former karakteren deres. I tillegg til foreldrene har læreren en stor påvirkningkraft på barnets karakter, kunnskapsnivå, verdier og oppførsel. Det er derfor viktig at en som lærer vet å influere barnet på rett måte. Barn i denne alderen lærer gjennom å berøre og føle, de er nysgjerrige og har et behov for å utforske og eksperimentere, derav begrepet «Hands-on». De fleste barn under fem er ikke klare for teoretisk læring, og da burde også undervisningen gjennspeile akkurat dette. Ulik bruk av lek vil dermed være med på å hjelpe barna i å utvikle sosio-emosjonelle, fysiske og kognitive ferdigheter på en balansert måte som igjen vil forberede unge barn på å lære å skrive, lese og regne. Så derfor er arbeidet til ECEC veldig viktig! De gir barna et læremessig fundament til senere læring, gjennom å forbedre kvaliteten på lærerne.

Her er noen av målene til ECEC: (på engelsk)

- To increase the impact of teaching techniques for young children which are culturally appropriate and child-friendly.
- To promote the development and production of adequate teaching materials.
- To contribute to the development of ECD curriculum nationwide.
- To conduct intensive and practical short & long term Teacher Training Courses in ECD to train and equip career teachers for the profession of teaching.
- To conduct refresher training courses for teachers to encourage and stimulate them.
- To conduct workshops to help parents understand the need of adjusting and revitalizing the current teaching approach.
- To make available at ECEC a wide selection of educational materials for children’s learning and instructional tools for teachers.
- To provide consultation to principals and teachers in establishing and adapting kindergartens to the current requirements of Pre-School Teaching.
- To give assistance to Pre-Primary Schools in developing curriculum and syllabus.
- To assist schools in selecting effective and valuable educational materials and how to use them

2010-02-10T19:19:00.007+01:00

Tenkte at det var på sin plass med litt oppdatering av min nye tilværelse, i billedlig form:
ECEC så stor og flott!Ene klasserommet som jeg er i gang med å dekorere. Kontrastene er store fra overklassen som de har i Bhaktaphur til Okhaldhunga

Klarhet

2010-02-10T16:32:00.002+01:00

I går pøste regnet ned. Etter måneder uten regn og mye forurensning var luften tilnærmet uutholdelig, men i går ble det friskt! Resultatet viste seg i spektakulære fjellformasjoner idag. Dette bildet er tatt fra taket på huset mitt. Hver dag sitter jeg enten her eller på jobb og ser lange fjellformasjoner så langt øyet rekker. Vakkert er det eneste ordet jeg kan bruke, og dessverre har jeg ikke et kamera som yter fjellene rettferdighet.

NG

2010-02-07T19:00:00.003+01:00

Jeg har fått meg hund!!! Eller, jeg og Ingvild har fått oss en meget ivrig og virill vakthund. Hun heter NG og virrer natt og dag rundt huset vårt. Jeg sier vårt, men jeg leier det kun. Og hus er igrunnen en underdrivelse. Jeg var så heldig å få meg et palass til nesten samme pris som jeg fikk et lite gjesterom for. Så da var valget lett, Flyttings!! Vi har nå bodd her i en uke og stortrives sålangt. Det er utrolig godt å kunne bo sammens med noen en kjenner og ikke minst INGVILD! og barnet vårt NG. Her har dere et bilde av det vakre dyret

Postkontoret

2010-02-03T19:21:00.002+01:00

Etter noen uker med venting kom himmelsendingen fra mamma til Kathmandu. Ivrig hopper jeg inn i en drosje ned mot sentrum. Jeg vet jeg skal til det største postkontoret og at det skal ligge langs hovedveien i hjerte av Kathmandu, men er virkelig ikke forberedt på hva jeg kommer til å møte. Jeg går ut av drosjen og skuer et stort gult, eller en gang gult murbygg. Postlappen har jeg krøllet sammen i hendene av rein ekstase over at jeg snart skal ta på meg nye ullester og andre hjertegaver fra verdens beste mamma. Jeg finner kontoret og leverer lappen fra meg. Damen bak skranken ser rart på meg, og sier... "photo-copy please"... Jeg skjønner ingenting, men hun forteller meg raskt at hun trenger kopi av pass og bilde. Det har jeg jo ikke liggende løst i veska, så da er det bare å gå på jakt etter en kopimaskin. Å finne en kopimaskin tilkoblet strøm i et land der en nesten ikke har strøm på dagtid er vanskelig! Etter masse gåing og nepaliknoting får jeg omsider kopiert det jeg trenger og beveger meg tilbake til kontoret. Nå tar damen frem en bunke med skjema jeg må fylle ut, og alle er skrevet på nepali! Jeg skal jo lissom "skjønne" at jeg skal kunne lese disse. Damen ser spørrende på meg og jeg tror jeg må ha sett ganske så bortreist ut for hun vinker en nepaleser bort til meg. Han tar meg med til det mest lugubre av alle lugubre bakrom som har eksistert i historien. Rommet er fylt av en kvalmende og tykk sigareim, bak hver sin benk sitter to av de merkeligste skapninger jeg noen gang har sett. Mann en har farget det gråe håret sitt knallrødt, her snakker vi neonrødt, han har penslet noe blekk eller annen svart farge på skjegget sitt som så snirkler seg i en merkelig smultring rundt munnen. For å fremheve svartfargen har han latt noen gråe skjeggtuster være igjen - VAKKERT. Og for å gjøre inntrykket komplett holder han en sigar i ene armen, mens han med den andre sitter å kjeler pengene som ligger i pengeskrinet. Mann to sitter med en grå nisselue, bestefarvest og en skitten brun bukse. Når han ser meg starter han å snakke til meg på nepali, selv om han raskt skjønner at jeg ikke forstår noen ting. Mens han snakker sitter han kontinuerlig med røyken i munnen, halvlent bak på stolen som nesten er på vei bakover og rugger. Etter mye venting, skumle øyeblikk og deres vurdering av den merkelige blonde jenta gir de meg pakken. Jeg tar pakken godt under armen og iler ut... Når jeg er hjemme kan jeg hyle høyt, for mamma har sendt tidenes pakke, fylt av melkesjokolade, krydderbrunost, kaviar, strandaskinke, ullsokker, strømpebukse og så masse masse mer!!!!!

Oppdatering

2010-02-01T19:24:00.005+01:00

Da har jeg vært i Kathmandu i 20 dager. Rart hvor tiden flyr. Den 14. Januar reiste jeg fra Okhaldhunga noe som i grunnen føltes rett, men samtidig veldig trist. Jeg forlot en herlig gjeng både på skolen og på sykehuset. Etter månedene her vil jeg nok aldri være den samme jenta igjen. Livet her facinerer og bergtar meg, men ikke minst står jeg i beundring over hvor livssterke og livsglade mange av disse menneskene er. På tross av vanskelige livssituasjoner og harde kår. Jeg ser på eget liv hvor jeg har tatt det meste for gitt. Skole, mat på bordet, mor og far i huset, varme klær.. ja you name it! Jeg kan ikke si annet enn at jeg skjemmes over meg selv, men Gud hvor takknemlig jeg er for at jeg til stadighet får møte mennesker som får meg til å se hva som egentlig er viktig. Ikke posisjoner, de beste jobbene, frotsing, men relasjoner med mennesker, ekthet og kjærlighet. Okhaldhunga vil for alltid ha en stor plass i hjerte mitt.

I dag startet jeg på min andre uke på ECEC (early childhood educational centre). Dette er en skole, men for lærere. I dag trenger en kun 16 dager med kursing fra staten for å bli godkjent lærer, på de nederste klassetrinnene. Noe som er helt horibelt! ECEC har en lengre utdanning/trening av lærere og jobber særskilt med å få en bedre utdanning der lærere blir opplært i barnevennlig læring. De ser på hvert enkelt barn som unikt og mener at barna må få tilrettelagt undevising etter deres behov. Nå er skolesystemet slik at en allerede som treåring må opp til eksamen, på lik linje som de på barne- og ungdomsskolen. De blir sendt hjem en uke før eksamen for å pugge og forberede seg. Prøv å se for deg et lite barn som i timesvis sitter på en stol med bunker av bøker fremfor seg, tror du barnet lærer noe av frasene de pugger utenat? Det finnes sjelden noen lek eller alternativ undervisningen, verken på skolen eller i hjemmet. ECEC fronter sterkt leken. De har ikke tro på det kommunistpregete undervisningsmønsteret, noe jeg tidligere har beskrevet i andre innlegg, men ønsker heller at barna skal lære gjennom lek/«hands on». Ikke gjennom tekst og teori, det kan komme senere når baret eldes. Kathmandu er allerede i god gang med å bruke ECEC metoder, men problemet ligger i distriktene grunnet dårlig infrastruktur. Det er mangel på lærere, materiale og skolebygg, men ECEC holder stadig vekk på med kursing ute på landsbygda og det blir spennende å se hvordan de går frem og hvordan de klarer å snu den negative trenden som nå råder. Så gled deg til de neste blogginnleggene!

....

2010-01-24T16:50:00.001+01:00

Kort oppdatering:
- medisinen ser ut til å funke
- kjærringa kan le og smile
- livsmotet stiger
med andre ord, bedring

Syk

2010-01-23T14:58:00.002+01:00

Grunnen til at det ikke kommer noe innlegg, selv om jeg er kommet trygt frem til Kathmandu er at jeg er særdeles syk. Jeg har nå vært syk i godt over tre måneder og de finner ikke ut av hva det er. Når en går så lenge syk uten rett medisin kan det bare gå en vei, og det har det nå gjort. I skrivende øyeblikk er jeg ok, men når takene kommer er jeg hensides en annen verden. Jeg har gått ned 10 kg, er funksjonell på jobb, men bare såvidt og har tilstadighet problemer med å holde meg bevisst. I natt flytter jeg til noen norske her så de kan ha et overblikk med tilstanden min, for når jeg får anfallene er det ille og sykehuset vil jeg så absolutt ikke være på.
Så her kommer bønnen, kan dere som tror på bønn be for meg? Dersom jeg ikke blir frisk snart kan det ende i hjemreise, og det har jeg virkelig ikke lyst til, selv om jeg ikke kommer til å ha dårlig samvittighet dersom det er siste utvei. Jeg har fått bidratt masse her borte allerede på den korte tiden jeg har vært her, men kroppen begynner nå å nå grensa si... så, på forhånd takk :)

PRA

2010-01-18T14:52:00.005+01:00

Så ble en av drømmene mine oppfylt. Etter å ha lest om det utallige ganger i Sosiologibøker fikk jeg endelig være med ut i feltet for å se PRA (Participatory Rural Appraisal) i praksis.. Niru som er ansvarlig for PHU (Public Health Unit) i Okhaldhunga tok meg med på oppdagelsesferd til en av landsbyene utenfor hjerte av distriktet. Å gjennomføre en hel utredning tar lang tid, men jeg fikk være med på å se hvordan de holder kvinnegrupper, hvordan de loggfører alt, hvordan de sjekker tilgangen på naturressursene og hvordan tilstanden sosialt sett er (social and resource mapping).
Kvinnegruppene har vist seg å være fruktbare med tanke på å bryte ned klasse- og kasteskillene i de ulike landsbyene. Kunnskapsnivået på ernæring- og helsefronten har også økt. Ledere innefor de ulike gruppene holder undervisning i temaene: familieplanlegging (prevensjon), tilberedelse av mat/drikkevann, sanitære forhold, stell av sår, viktigheten med å gå til lege dersom helseproblemer oppstår o.l. Nå er prognosene for utviklingen ulik i de ulike gruppene, men i denne gruppen fungerte det veldig bra. Niru fortalte meg at da de startet med denne gruppen hadde ikke noen snakket med hverandre, selv om de bodde i nærheten av hverandre. Her snakker vi bare noen meter og det bare på grunn av kastesamfunnet. Men takk Gud, etterhvert hadde barriere etter barriere blitt brutt ned og nå fløt samtalene livlig.
Denne dagen skulle de oppsummere utviklingen så langt, og da i form av Social Mapping. De tegnet hele warden (landsbyen) på gulvet der de fører opp hvert hus, hjem, toalett, skoger, veier.. absolutt alt! De hentet pinne, aske, stein, blar og begynte så å tegne på gulvet. De startet med å tegne husene, skogene, helsestasjonen, toalett og veier. Det var utrolig facinerende å se hvordan alle deltok, selv om det både var menn, kvinner og ulike kaster til stede. Så her kommer noen flotte bilder av severdigheten!

Godt Nytt AAr!!!

2009-12-30T12:57:00.001+01:00

Om to uker er jeg tilbake i Kathmandu og da blir det lagt ut masser av bilder her, saa det er bare aa glede seg! Men enn saa lenge - GODT NYTT AAR!!!

Jul

2009-12-20T07:45:00.001+01:00

Så var julen her. Ikke mange julekakene å se, men jeg og Tove fikk lagd deilige kringler og lussekattkaker. Og ikke minst, juletre har vi også og det med egenkomponert julepynt! Jeg må si meg meget imponert over egen og Toves kreativitet! Juletreet, eller tempelet som noen hinduister har kalt det for, står så fint i kroken i inngangen av gjestehuset. Etter flere bekreftelser kan jeg trygt si at Okhaldhunga aldri har sett slikt et fagert og vakkert tre. Barnåler med hvite snøkrystaller og pompøse røde sløyfer på preger det vakre treverket. For et verk, det er det! Vi gikk i flere timer for å finne det, og da Tove forløste det fra telens kalde grunn for så å sette det i en koselig, varm og blå bøtte kunne vi nesten se hvordan det frydet seg. Hva skulle nordmenn gjort uten juletre....

... eller brunost forsåvidt. Julenissen kom i form av bergenserne Tove og Svein. De hadde sekken full av oster. FULL!!! Edamer, brunost, gräddost, krydderost og synnøve-ost stod opplinet på bordet. Hvilken festkveld det ble! Vi feiret med brødskive, hjemmelaget steinovnspizza (stein og steikepanne på gassovn), Cola og mye latter. Så en gang til, takk Tove og Svein :)

Til dere som har betvilt min ungdom

2009-12-20T07:43:00.001+01:00

Det siste året i Trondheim gikk jeg for å være gamla. De herlige 82- og 83-modellene hadde forlatt meg noe som raskt førte til at jeg ble plassert i kategorien «utgått på dato». Men livet her i Okhaldhunga har gitt pensjonisten rullator og mere til. I Kathmandu kalte de meg for feit, men her; «you are so healthy!» Slå den Krikere!! Det er nok ingen av dere som har en så synlig og ikke minst SUNN bakende som frøken Breivik. Den siste tiden har jeg blitt servert kjærlighetsdikt, de står og diskuterer fordelene mine når de tror jeg ikke hører på og noen går rundt og sier de har tenkt å gifte seg med meg. Hvor heldig det er med slik oppmerksomhet, med tanke på at jeg er lærern er absolutt diskusjonsverdig, men en kan jo ikke bli annet enn smigret. For jeg er jo faktisk forbi halvveis femti, har et meget passende etternavn og ikke minst - bleik og dessverre snart like skrukket som Gollum.

Forbedringer

2009-12-20T07:41:00.001+01:00

Det er stadig nye ting som forundrer meg. Denne uken har vært den hardeste så langt. Jeg elsker å være her for barna, men jaggu meg så mange utfordringer skolelivet byr på. Jeg har tidligere nevnt hvordan lærerne behandler barna, og det har dessverre ikke blitt noe bedre. Noen av lærerne har sluttet å gå med stav noe de tidligere gjorde til stadighet og det er jo forsåvidt en forbedring. Jeg tror det er fordi de vet at jeg studerer dem ekstra nøye når de kommer med den gående, men den kommer nok dessverre frem igjen når jeg forlater skolen. Bare tanken på det får meg til å spy.

Vet ikke om jeg har nevnt at jeg nå underviser alle klasser. Hver tirsdag underviser jeg i «English litterature» og har da alle klassene iløpet av en dag. Her har jeg frie tøyler til å gjøre hva jeg måtte ønske, noe jeg har benyttett til fulle. Barna har vært foredragsholdere, poeter, drømmere, komikere og tenkere. Det er utrolig facinerende å se hvor lite som skal til for å gjøre elevene kreative og effektive. Lek og læring går hånd i hånd, det ser jeg bare tydligere dag for dag. En av elevene som går i niende har tidligere hatt store, og da mener jeg store problemer med utalelsen, men !nå! er han den dyktigste i klassen! Det eneste jeg måtte gjøre var å legge ting opp på en mer praktisk og gøy måte. Lærerne her sier de ikke har sett min form bortlæring tidligere, noe jeg ikke helt vet hvordan jeg skal tolke, men jeg lar tvilen komme meg til gode for resultatene er i alle fall positive.

40 buggbites og Mount Everest.

2009-12-20T07:39:00.001+01:00

Denne gangen vet jeg ikke helt hvor jeg skal begynne. Dagene raser av gårde, og hver dag er ulik den andre.

Kan begynne med å fortelle om at vi har hatt en flott jente her i tre uker, den så kulturelle sykepleieren Hege. Noen uker i forveien hadde Tove vært og beskuet Mount Everest noe jeg og Hege misunte henne grønt på. Det var heldigvis ikke vanskelig å overtale Tove med på enda en helgetur opp gjennom fjellene. Vi pakket sekk, varmt tøy og begynte oppstigningen til landsbyen Patale. På en dag måtte vi stige 1500 høydemeter noe jeg vil påstå er en grei gåtur. Antilopen Hege hadde nok klart turen på en time, men hadde god tålmodighet med volontørene. Etter seks-syv timer nådde vi toppen, altså ikke Mount Everest, men Patale. Vi kunne glimse Himalaya bak skyene, men dessverre ingen Miss Everest. Selv om det høyeste av det høyeste ikke var synlig var synet spektakulært!! At noe kan være så bergtagende og vakkert. Fjell etter fjell på rekke og rad, hvite og spisse... og ENORME! Og plutselig, etter å ha kastet sekkene i gjesteskuret... så vi henne! Bare toppen, men vi titter på verdens høyeste fjell!!! Det er hensides all fatteevne.

Den egentlige grunne til at vi tok denne turen var for å gi noen medisinske papirer og noen varme pledd til en familie. Familien består av mor og tre barn, der to har Leukodystrofi. Det vil si at deler av hjernen og nervene gradvis forsvinner. De har dessverre kommet langt ut i sykdomsforløpet og klarer derfor ikke å gå, de har mistet språket og har det vanskelig med å gjøre seg forstått eller å forstå. Huset har et iskaldt murgulv og til vegg er det kun noen treplanker som er spikret «sammen». En kunne tydelig se sprekker mellom alle plankene med unntak der moren hadde hengt opp aviser. En kan bare tenke seg hvor kaldt dette blir i en høyde på godt over 3000 meter og med flere minusgrader. Sykehuset i Okhaldhunga hadde ikke hørt om disse barna før inntil nylig. Kristin og Tove hadde besøkt dem noen uker i forveien for å gjøre en liten utredning av barna. De så da at det var særdeles nødvendig med noe varmere tøy. De så også at de måtte ha dokumentasjon på helsetilstanden deres. Dersom en har papir på at en er 100 prosent handikappet har en rett på støtte fra Staten, og i en familie med bare en mor og to syke barn kan en trygt si at alle monner drar. Så på denne turen hadde vi hadde med oss flere varme tepper til å legge på gulvet og dokumenter til de to syke barna. Man kan trygt si at de ble glade :)

Da vi var vel nede startet bugg-eventyret for min del. En kan lett si at jeg ikke sov alene - jeg hadde masser på besøk. Første natten merket jeg at det klødde mer enn vanlig, men gav det ikke noe mer tanke. To dager etterpå, når jeg står og kler på meg er det med skrekk jeg ser ned på magen. Straks ser jeg at jeg er dekt av svulmende, store og røde prikker. Her snakker vi mesteparten av mage, hofte, håndledd og ankler. Jeg begynner å telle, men jeg gir opp når jeg kommer til femtitallett. Og hvor det KLØR!! Soveposen får en heidundrende omgang med innsektsspray, og rommet får gjennomgå minst syv ganger. Etter dette oppdager jeg også en horve med maur, og her snakker vi flere hundre.. disse dreper jeg – lett! Men hva som har bitt meg, det finner vi ikke ut av, så det ender med at soveposen blir dømt til et liv i kulde og ensomhet, mens jeg bytter rom.

Det kan raskt nevnes at jeg på det nye rommet fikk besøk av tidenes edderkopp. Jeg har aldri hylt grunnet småkryp, men denne gangen tror jeg de hørte meg i Kathmandu.

E-post

2009-12-06T16:05:00.001+01:00

Jeg trenger saart noen mailadresser. Dersom du er en av dem nevnt
nedenfor eller vet adressen, send en mail paa nepalkaren@gmail.com..
kommer snart et nytt innlegg btw :)

Anders Roald
Victoria, Rannveig og Siri Helene
Gerd Helene
Kathrine W. J.
Julie-Sofie og Elise
Hilde G. og Donna
David Saetermo
Olav R. B.
Ingvild V. (nepalingvild)
Magnus, Kelly og Linn Cecilie
Linda og Simon
Andreas (K) og Rachel

Samfunnsproblemer og skjebnene påvirket av dem.

2009-11-23T13:16:00.001+01:00

Jeg må bare nevne den unge damen jeg snakket om i forrige innlegg, hun med avkappet arm. Hun lå i senga med tomme og triste øyne. Hun hadde som sagt blitt angrepet med en stor kjøttkniv, eller skal jeg si kjøttøks. Armen var regelrett kuttet av. Det var bare muskler og hud som lot den henge på. Jeg fikk se røntgenbilder av det hele og beinet var kuttet rett av. Det så ut som om noen hadde brukt sirkelsag (usikker på stavelsen her gitt). Og det var ingen ringere enn svigerfar som hadde utført angrepet. Og det fordi at jenta til slutt hadde kjempet imot da han for ente gang skulle voldta henne.

En annen historie jeg fikk høre av Oxford-teamet som var her var om en dame som hadde giftet seg nedover i kastesystemet. Det hun ikke viste var at mannen var alkoholiker, og meget voldelig som følge av alkoholmisbruket. Mannen var smed og hver gang han var ferdig med en kniv måtte kona gjemme kniven før kvelden, i frykt for at han skulle bruke den på henne, da dette hadde skjedd. Da hun endelig tok mot til seg og prøvde å få hjelp fra kvinnene i bygda var det kun en kald skulder å få. Dette var ene og alene hennes egen feil. Selvfølgelig var dette noe hun mått forvente seg av gudene, det var jo dem som nå kom med sin avstraffelse siden hun hadde trosset kastesystemet. Hun kunne rett og slett ikke forvente seg noe bedre. Og sånn er det for alle som gifter seg på tvers av kaster eller i en som ikke er akseptert av familien– da mister en all sikkerhet både sosialt og økonomisk. Og det er tragisk, for her ute på landet er man helt avhengig av de rundt seg.

Ellers består hverdagen min i å være lærer på barne- og ungdomsskolen her. Barna er fabelaktig, aldri hadde jeg trodd at jeg kom til å elske læreryrket på den måten jeg gjør nå, men nok om det. Elevene var absolutt skeptiske til den nye, blonde og ikke minst STORE læreren, men heldigvis har denne frykten minket med ukene som har gått. Nå ler vi sammen og de er ikke redde for å snakke med meg. Selvfølgelig er de litt mer resignerte i forhold til meg dersom en sammenligner med noen av de andre lærerne, men det er nok bare noe en må akseptere med det at jeg er utlenning. Noe som er veldig positivt er at de er ikke er så redde for å fortelle om de sosiale problemene lokalsamfunnet sliter med. De har til og med gitt flere personlige beretninger rundt disse (familievold, rusproblemer, kasteproblematikken, likestilling, gambling etc – skal utdype dette mer en annen gang). Som nevnt tidligere er åttende klasse veldig vanskelig, disse har løsnet litt, men kasteproblematikken er nok dessverre meget gjeldende. Det er her jeg føler den viktigste oppgaven min ligger. Ja, jeg skal lære dem engelsk og gi dem en større faglig forsåelse i samfunnsfagene, men å kunne gi håp og inspirere de som ikke tror de er noe eller ikke kan bli noe, er for meg en del av evangeliet. Jesus kom med frihet, kjærlighet og fred. I det å fortelle jenter at de har rettigheter, at de ikke skal godta å bli voldtatt, banket og underkuet at mennene, fortelle at det ikke er kastesystemet som bestemmer om du er verdifull eller ikke, at du ikke trenger å drikke og ruse deg - selv om familien (FAMILIEN!!!) tvinger deg til dette, er en måte å formidle Jesu frihet og nestekjærlighet på. Jenter i Norge – vi er så himla heldige!!! dere aner ikke!

Når det kommer til kultursjokk går nok den vanlige bruken for «fysisk avstraffelse», som de så fint kaller det, veldig hardt inn på meg. I starten holdt de det skjult for meg, de tok elevene bort og gjorde det de brukte å gjøre. De har nå, noe jeg tror, begynt å føle seg varme i trøya.. Idag var en regelrett helt forferdelig dag! Jeg kommer ut fra en undervisning.. en lang rekke med elever står ute i skolegården, med to lærere i front. Den ene holder en lang trepinne, den andre en jernstang. En etter en får pryl, på hender og rompe.. og det går hardt for seg. Elevene springer av gårde når de har blitt slått, garantert for å skjule seg når de gråter. Lærerne har skjønt at jeg ikke liker det de gjør (jeg er nok en dårlig skuespiller gitt, øynene mine er som argsinte lyskastere vistnok), men dette er dessverre den eneste propagandaen jeg kan gjøre på denne fronten. Jeg kommer nok til å ta en prat med rektor snart, men føler ikke at jeg har bygd opp nok tillit til å gjøre dette ennå. Jeg frykter at de kommer til å kaste meg ut dersom jeg blander meg inn i deres vanlige rutiner nå så jeg må bare svelge kamelene og heller fokusere på at jeg får store muligheter til å forme barna i klasserommet, og at de en dag kan være med på å skape sunne og gode holdninger i forhold til vold, læring og forståelse.

Til neste gang, smask og dask – og snart god advent!

2009-11-23T13:15:00.001+01:00

2009-11-23T13:14:00.001+01:00

Fwd: Bilder. Fra Karen

2009-11-23T13:11:00.001+01:00

oppdatering fra Dr. Tove

2009-11-23T13:10:00.001+01:00

Heisann!!

Nå er det sannelig på tide med en liten oppdatering fra misjonslegen på oppdrag. Her er det nok å henge fingrene i! Først litt om sykehuset. Det er en håndfull små bygninger spredd litt tilfeldig ut i en åskam, tre bygninger med sykehussenger, en spesielt for tubekulosepasienter, et næringssenter og ventehjem for vordende mødre og bygget midt i sentrum er vaktrom, fødestue, operasjonsrom og litt sånn der. Det er stort sett murbygninger – råkaldt og absolutt ingen isolasjon. Når vi sitter nede på gjestehuset, godt innpakka i ulltrøyer, tykke gensere/ og dunjakken på, sender jeg noen varme tanker til alle pasientene som må klare seg med ett ullteppe.

Her kommer historien om den modige lille gutten på 8 år, som springer rundt på området med et stort smil og begge armene i gips. Han, som så mange andre her, falt ned fra et tre da han og noen kamerater var ute og lekte. Det var et stygt fall, og han fikk åpne brudd ved begge håndleddene. Stedet de lekte på var langt hjemmefra, og han måtte springe i over 20 minutt for å komme hjem. Familien fikk ham hit til sykehuset, men sårene ble infisert og vi kunne ikke fikse bruddene før vi fikk kontroll over infeksjonen. Dag etter dag lå han der i senga, og det var tydelig at han hadde vondt på tross av medisineringen. Sårene måtte renses daglig, og det var ikke noe han så frem til. En stund var vi virkelig bekymret for hva slags funksjon han ville kunne få i hendene sine. Endelig, for litt over en uke siden, var det mulig å fiksere bruddene, og vi fikk lagt på ordentlig gips. Fra da av har det gått bare oppover og livsgnisten er tilbake. Den siste uken har han sprunget rundt og lekt med ballonger (alle barna får en ballong hver dag!) – I SHORTS OG T-SKJORTE! I går tok vi aksjon og lagde en slags poncho av noen babytepper av ull, som han kunne få på seg over gipsen. Så nå spankulerer han så stolt rundt i sin nye outfit J

En onrdentlig liten råtass. Håper vi får lagt ut et bilde senere!

Foruten fallskader (folk detter ned overalt her! Jeg kommer til å være rene spesialisten i brudd innen jeg reiser) er det er en del gravide innon her. Enter har de fått urinveisinfeksjoner/nyrebekkenbetennelser eller så er det noen slags komplikasjoner i forhold til svangerskapet. Noen er også på ventehjemmet, slik at de kan få hjelp når tiden er inne. Fantastisk å få være med å bringe nye verdensborgere til livet. Det som har gjort mest inntrykk er nok ei jente på 15 som kom hit for å føde (15!!! Det er tidlig dere!) Der gikk alt heldigvis knirkefirtt. Samtidig med henne var det ei på 18 som skulle ha tvillinger. Den ene lå på tvers og den andre med rumpa først. Det var nødvendig med keisersnitt, så da fikk jeg assistere, og fikk være den første til å ønske dem velkommen hit! Utrolig spesielt å få hjelpe dem inn i verden (eller kanskje ut i?) på en slik måte!

Da takker jeg for meg for denne gang J smil og varme tanker – Dr. Tove.

ankommet Okhaldhunga

2009-10-31T08:59:00.001+01:00

Da har vi vært i Okhaldhunga i over en uke. Her er noen av dagene:

torsdag; vi reiser fra gjestehuset med en styk Dilip vinkende til oss. Vi ankomer flyplassen halv åtte da flyet er stilt på avgang 0940. Etter langt om lenge letter vi i ett lite twin otter fly mellom halv to og to. Etter å ha beundret STORE fjell og flotte åser lander vi med et brak i Rumjatar. Det er rett og slett den mest ekstreme og bratteste nedstigningen i min historie.. og ikke nok med det, de tar en skikkelig sleng med flyet for å snu det på den lille flystripa. Det minner en om små tenåringsgutter som leker med fars bil på glattisen. Vi blir møtt av en sherpa med det største gliset. Han gir oss et brev der Kristin og Erik ønsker oss masse velkommen. Etter noe venting på bagasje tar jeg og Tove på oss småsekkene våre, og bæreren våre TO store og tunge sekker. At et slikt lite menneske klarer å bære så mye skjønner jeg ikke. Vi starter på den fire timers lange gåturen opp igjennom fjellsiden. Stor og Gudsfacinerende natur slår rett imot oss. Svetten siler og skrekkslagne nepalesere stirrer på oss mens vi kravler opp bergsiden. Etter langt om lenge, med hodelykt og svetterenner ned rygg og tryne ankommer vi Okhaldhunga sykehus. Deilig!

Fredag: legevisitt! Jeg er så heldig at jeg får være med på Toves første runde. Grusomt mange triste skjebner. Det værste var ei jente som hadde blitt hogd ned av svigerfar. En tyve cm lang flenge preget halve ansiktet, mens ene armen nesten var hogd rett av. Røntgen viste at hele benet i overarmen var kuttet, så var bare muskler og hud som holdt armen på plass... En kan bare beundre og takke Gud for Erik, Kristin og resten av teamet for det arbeidet de gjør her.

Søndag: Tre timers langt møte! Og det verste, det hadde ikke gjørt meg noen ting dersom det hadde vart lenger. Så masse sang og livsglede!!! Kjenner meg veldig heldig som får være en del av dette fellesskapet. Etter snakk og hengings går jeg, Tove og Kristin ned til det lokale markedet, basaren. Her finner vi.. ja hold deg fast; Toblerone, Mars, Bounty og masser av annet utstyr. Så her ble det hamstring til bursdagsselskap neste søndag... da skal vi feire mine grusomme 26 år...

Ellers har magen vært vanskelig hele uken. Det startet kvelden før vi dro fra Kathmandu, men en finner alltid løsninger. Doen her er jo kun et hull i gulvet... og en må da stå på huk. Bekledningen her er Kurtha noe som resulterer i stoooore eventyrbukser..og som meget pertentlig nordlending på dofronten er dårlig mage + enorme bukser dårlig deal.. så min løsning.. en kappløper inn på do, kaster av seg skoene, vrenger av seg bukse og undertøy, stapper toppen/overdelen opp i Bhen – funker fjell!! noe ulekkert og lite kledelig, men anyways, nå kan magen bare være så vanskelig den bare vil.

Mandag til fredag: mandag er første dag på skolen. Ikke bare skal jeg undervise i Engelsk, men jeg får servert alle samfunnsfagstimene i åttende til tiende klasse i fanget. Men kjenner jeg liker utfordringen. Nå går det i alt fra engelsk, geografi, politikk og samfunn på timeplanen – drøm!

Åttende klasse blir utfordringen. Er noe udefinert som foregår, og etter å ha nevnt dette for Kristin så har jeg rett i mine antagelser. Det er ulike kaster i klassen og dette påvirker interaksjonen dem imellom. Det er sååå vanskelig å få dem til å snakke høyt, og hvordan skal jeg klare å lære dem noe når de ikke vil åpne munnen. Har klart det litt da, men det kommer til å ta mye tid.

Niende klasse er også delvis ubeskrivelig. Første dagen var spennende, men jeg fikk så vondt for den ene jenta. Relasjonen mellom henne og resten av klassen preget hele rommet. Hun er tydelig nervøs og hver gang hun prøver å si noe stopper hun, mens resten av klassen tisker eller gjør noe. Jeg satte meg heldigvis tydelig imot dette fra starten av så klassen har forbedret seg. Jeg har nå klart å få henne til å si tre sammehengende setninger. Hun tørr også å møte blikket mitt mer og det er en kjempeforbedring fra å sitte å se ned i boka med skjelvinger som et aspeløv.

Tiende klasse er vidunderlig! Så ivrig etter å lære og å delta i timene. Med slike elever kan jo bare en lærer fryde seg. Så nå har jeg satt sammen et prosjekt til dem som de skal presentere for hele klassen. Dette var en helt ny og fremmed fremgangsmåte for dem. De hadde aldri lagt noe frem muntlig for hverken klasse eller lærer. Det å tenke nytt og kreativt samtidig som en løste oppgaver tilknyttet pensum var noe de heller aldri hadde gjort. Dette er jo igrunnen jammen på tide. Skal en studere videre og eventuelt prøve å komme ut i arbeidslivet må en jo kunne legge noe frem uten å lese det rett fra boka. Det er skremmende å se hvor lite kritisk og selvtenkende mange av elevene er. De har ikke hatt spillerom for å tenke selv og i alle fall ytre kritiske spørsmål. Alt hva lærer og lærerbok sier er lov. Betviler en dette, betviler en hele systemet. Dette har jeg tenkt å gjøre noe med. Selvtenking, selvutvikling og kreativitet er målene mine med disse månedene. Mye av pensum angår sosiale problemer i Nepal og da særskilt kasteproblematikken, alkoholmisbruk, gambling og null likestilling. Hvor mye av dette som tidligere har blitt gjennomgått er dessverre nok lite. Det viser kunnskapsnivået på disse områdene i niende og tiende. Jeg har sett igjennom lærerbøkene disse har hatt tidligere, og de angår disse temaene, men når en ser på hva de nå sitter igjen med er kunnskapen liten. Så dette blir min hemmelige agenda: Inspirere de få jentene som går her og få guttene til å forstå hvor viktige de alle er – som enkeltindivid, både gutter og jenter! At de alle kan utgjøre en forskjell. Som jeg sa til den ene klassen idag, dere er den nye generasjonen nepalesere, dere kan forandre den negative utviklingen. Det triste med reaksjonen deres etterpå var – tanken hadde aldri slått dem.

siste oppdatering før fjellet

2009-10-21T10:49:00.004+02:00

Det er nå under et døgn til vi drar til fjells og det er derfor usikkert på hvor mye oppdatering det blir på denne fronten frem til januar. Men jeg har prøvd å fikse innstillingene til at jeg får postet her på bloggen gjennom mail, så det er bare å håpe på at det går i orden.

ELlers så vil jeg nå benyte sjansen til å takke dere som har støttet meg! Jeg setter såååå stor pris på det altså :) Både dere som har kjøpt av eiendelene mine og dere som har overført til kontoen min. Ingen ting av dette hadde vært mulig uten dere!!! så derfor har æ bare lyst til å si noen ord om noen av dere :)

Ballangen Baptistmenighet - Ka har æ skulla gjort uten dokker?! det e alltid så utruli deili å komme hjem og kjenne på det å ha ei god menighet å komme til. Med hærlige nordlenninga som elske og sprer Jesus.

Ole og Unn Harriett Punsvik - Dokker to e og blir to av de mest beundringsverdige foreldre som vandrer på denna jord. Det å være velsigna med nærværet av Johanne og Hanna e jo ene og alene dokkers fortjeneste! Og det e jo alltid skrekkelig koselig å spise kveldsmat på kjøkkenet dokkers :)

tante Dagny - Tante Dagny, tusen takk for noen flotte dager i Alfanåsen i sommer! De vil for alltid ha stor betydning for mæ :) gleder mæ til neste gang!

Elsa Heide - Du e nok den beste gudmora en kan drømme om. fargerik og alltid oppbygganes under en prat. Dessverre for lite kontakt den siste tia, men det får vi ta igjen når æ kommer tilbake :)

Oddny og Trond Bekkvik - ka man skal sei, topperse "svigerforeldre"!! Og aldri et besøk uten brølanes latter!

Lena og Geir - Lena, du veit du e i hjerterota mi og det e skremmanes at vi ikke får hengt mere!! æ e grusomt glad i dæ. og Geir, ja ka man skal si, du e jo meget flink til å gi sånne fine kallenavn, så takk....:P

Anders Roald - du e og blir favoritten til mæ og åshild! krølla, mørkt hår og Jesus i hjerte, med andre ord en helt!

Hanna og Mikkel - hele menneska med hele hjerta! takk for at dokker tar mæ som æ e :) gler mæ til hengings med dæ Hanna, og Mikkel, når æ e tilbake da blir du med på shopping eller frisør!

Magnus - little britain. humor kick og glede! du e flott!

Merete - Den ærligste trønder og hærligste sushivenninne! du veit ka du betyr for mæ :)

Siv - du e faktisk forbildet mitt Siv! du e alltid så helhjerta og god tvers i gjennom!

Helge A. - et ord, fantastisk!

Kristel O. og Karoline - dokker e redninga på neste generasjon! latterbomber, pene jenter med brann i hjerte. æ digge dokker!

og alle dokker andre, love you :)

hilser masse fra Tove

Mangel på innfrastruktur

2009-10-20T11:49:00.000+02:00

Nå kommer jeg og Tove inn fra oppholdets største kultursjokk. Tove var ute å gjorde noen ærend tidlig i morges da hun første gang la merke til henne. En jente på rundt tyve som gikk rundt tydelig beruset kun ikledd en lang t-skjorte. En time senere gikk vi begge for å sjekke noe i banken, da så vi henne på nytt. Nå la hun kun i et klede som såvidt dekte overkroppen, ellers var hun naken. Hun lå midt på fortauet i den mest trafikerte delen av Jawalakel, men ingen la merke til henne, eller rettere sagt ville legge merke til henne. De enten gikk rundt henne eller skrevde over bena hennes der hun lå. Etter å ha passert henne kjenner jeg bare hvordan vakumet kommer krypende over meg. Hva kan en gjøre, hva burde en gjøre, hvordan gjøre det? Jeg og Tove går straks til nærmeste stoffbutikk der vi finner et stort klede hun kan bruke som skjørt/pledd. Vi går tilbake og brer det over henne. Vi går så videre bortover veien, her passerer vi en butikk hvor vi kjøper en ny t-skjorte da den hun hadde tidligere var borte. Da vi kommer tilbake igjen får vi ikke kontakt med jenta, så Tove legger skjorta under hånda hennes, slik at ingen andre skal stjele den. I det vi går over veien ser vi at hun prøver å ta på seg tøyet, men misslykkes totalt. Hun slenger skjorta fra seg og ligger enda en gang naken til alles innsyn.
Jeg og Tove går så og spiser lunch rett ved siden av... Hva kan vi gjøre? Ingen av oss klarer å føre en samtale gjennom måltidet. Har bare lyst til å spy av frustrasjon og skam. Her sitter vi, friske og hele med mat fremfor oss mens hun ligger der med bokstavelig talt ingenting. Helt på slutten klarer vi å snakke om hva en kan prøve på for å være til hjelp. Det er litt skummelt også, for dersom hun er stein eller mentalt syk så kan det enten gå meget bra, ellers så kan hun hallisunere og plutselig gå til angrep. Men det er jo andre rundt oss og dersom vi får noen skrammer så er det bare å sprite sårene ekstra godt etterpå. Vi gjør opp for oss og går til nærmeste butikk hvor vi kjøper ei herrebukse vi så tidligere. Denne kan hun ikke slenge av seg så lett dersom den først kommer på. Jeg hadde først vært litt skeptisk til det da det som sagt var en herrebukse. Her er det tydelig hva som er jenteklær og omvendt, men hva gjør vel det når alternativet er å ligge der splitter naken?
Vi klarer å få en viss kontakt med jenta denne gangen, men en merker at hun er helt fraværende. Hun løfter opp benet i det vi prøver å tre på henne buksa, og plutselig reiser hun seg opp og drar på seg buksa. Tove benytter sjansen med å prøve å få på henne t-skjorta, men da nekter hun. Hun legger seg ned og er plutselig borte igjen. Det er ikke mere vi kan gjøre.
Når vi kommer tilbake til gjestehuset spør vi eieren om det finnes noen form for institusjon/senter for krisesituasjoner. Enten i forhold til stoffmisbruk, fysisk misbruk eller medisinsk hjelp. Det eneste er sykehusene og disse vil ikke ha mentalt syke inne, dersom en stiller seg ansvarlig og følger opp vedkommede kan det gå, men detter er en lang og meget vanskelig prosess. Jeg og Tove reiser om knappe to dager, så vi kan ikke gjøre noe. Wræææl og frustrasjon!! nå sitter jeg her i sofan og ikke vet att eller frem, Tove ligger på rommet.. Jeg føler meg apatisk og elendig!! kvalm - dårlige menneske..

et dyreliv

2009-10-18T14:34:00.004+02:00

Et aspekt av Nepal som til nå ikke har blitt beskrevet er dyrelivet. Om en kan kalle det for noe liv er i grunnen diskusjonsverdig. ovenfor ser dere to hunder, og ut ifra vår vestlige standard ser de ille ut. Det værste er, disse to er faktisk godt stelt! Den lille svarte har foreløpig kun en "mild" uvikling av skabb, men enn så lenge. Den andre har flere sår og er særdeles underærnert. I disse dager feirer de Tihar i Nepal, og da fester de blomster og andre former for halsbånd på hundene. Dette for å ære sjelen/guden på insiden av dem. Disse halsbåndene er jo selvsagt til plage for den daglige bevegelse for hundene, og flere blir sett springende i ring da de prøver å fjerne disse. Ellers så hører vi hundekamper natten lang for så å legge merke til nye skadde hunder morgenen etter. Igår begynte jeg faktisk å gråte, klarte ikke engang å ta bilde for å legge ut her, for hunder var i så dårlig form. Så, nei takk til å bli hund i neste liv...

Some words to Jonny... and others who DONT understand norwegian...

2009-10-14T17:07:00.006+02:00

Probably alot of wrong spelling, but this is done in a hurry :) sorry jonny!

The past two days has been filled with funny episodes. Here are two of them. As you know we`ve been attending a language-course and we`re supposed to speak as much as we could in our sparetime. Tove tried this yesterday... We went to a botanic garden, and after some walking we felt hungry. And when your hungrym you`ll eat. We succeeded in finding a restaurant. Unfortunately this was outside the city, so the use of english was scarce. Well, anyhow... We got our pizza, and it was barely baked. So we kindly asked the waiter to bake it longer. After, well three minutes signlanguage, some english and "nepali" words he went back to the kitchen.. and came back with the pizza - squized in a plastic bag!!! hahahaha, we laughed so hard. The word Tove had used for oven almost had the same spelling as bag, but the pronounciation was completely different.

Today we went to the immigration office to extend our visa. Here we were "attacked" by "helping" people. They tried to take our passport, papers etc. and after a while this smelly old person appeared and started to make a fuzz... I still dont figure what he wanted. Probably just wanted to "smell" araound. But after som internal praying everything changed. We actually got a excecutive officer, or what you called it to help us. He had lived in Okhaldhunga for quite some time and he knew about the hospital, the missionaries and everything. So it all went smoothly!! Thank God :)

NORWEGIAN:
Jeg har tro på at dere norske skjønte hva som stod ovenfor så derfor tar jeg meg ikke tiden til å oversette. Strømmen forsvinner med gjevne mellomrom så jeg må bare skrive resten fortest mulig :)
Idag har vi vært sammens med en helt utrolig spennende mann. Han er i godt overkant av 70 år gammel og jobber fremdeles i Wycliffe. For dere som ikke vet hva dette er så er det en verdensomspennende organisasjon som jobber med lingvistikk. Han er da en sådann, og har vært flere ganger i Nepal og forsket på språket her nede. En helt utrolig mann med masser av spennende historier å fortelle. Både i forhold til språkforskningen/oversetting av Bibel og hvordan det var å leve her på 60- og 70- tallet og frem til nå. Han var med i den første menigheten i landet, som startet her Kathmandu.. de var da 2- til 300 medlemmer. Nå er det over 3 millioner kristne i Nepal. wow wow og trippel wow! En kan jo ikke bli annet enn imponert over økningen. Idag tok han oss med til gamledelen av Kathmandu. Deilig å kjenne på det ekte bylivet upreget av turisme!

2009-10-10T11:06:00.002+02:00

Da er en uke unnagjort for Tove, og fem dager for meg. Det føles i grunnen mer som en måned. Hver dag er stappfull av nye opplevelser og lukter. For meg kommer nok den største utfordringen til å bli lukt da dette har en tendens til å påvirke humøret mitt. Vi går stadig og kjenner på kloakklukt så da kan en jo forstå hvordan humøret lett kan utvikle seg. Men takk Gud, jeg har foreløpig motstått denne fristelsen i å bryte ut i sure miner. Det å ha Tove med seg og dele alle, og da mener jeg alle opplevelsene med er bare fabelaktig! Jeg kunne ikke ha bedt om en bedre reisepartner.

Ellers har uka vært fullspekket av søvn. Det blir mørkt klokken 18 og da blir det naturlig å legge seg tidlig. Kan ikke huske sist jeg brukte å legge meg før 22. Utenfor sovetiden har vi blitt velsignet med en helt fantastisk nepalilærer! Sunu som er kona til Jarle (som jobber i den norske ambasaden) har tatt på seg ansvaret i å lære oss nepali. Eller rettere sagt lære oss det som er mulig bare på noen uker. Må bare poengtere at dette er en STOR velsignelse. Hun har kjennskap til kulturen vår og evntuelt hva som kan bli de kulturelle utfordringene oppe i fjellene. Så igjen takk Gud for at han sender de rette personene i veien vår.

Idag har vi vært i Patan Darbar Square. Alle de arkitekturiske byggverkene regelrett målbinder en. Det er for tiden ferie i Kathmandu, så alle barna var å lekte på området. Dette skapte en utrolig koselig stemning.

Ellers har jeg funnet ut at jeg må ut av landet etter fem måneder, for så å komme inn igjen for eventuelt fem nye.. Så dere som tror på bønn, gjerne be om at jeg får tak i billige billetter til India, da jeg må reise dit.

Fred ut!

moete med markedsplassen!!

2009-10-06T17:14:00.004+02:00

wow! Dette har vaert en meget innholdsrik og merkelig dag. saa mange inntrykk aa fordoye og mange navn aa huske.
I gaar kveld moette vi et medisinteam fra Hawaii. De hadde nettopp kommet fra fjella hvor de hadde utfort humanitaert og kirkelig arbeid. Utrolig spennende aa hoere effekten av bare det aa vaske haaret til barna. Bare det aa oppleve skummet haar hadde vaert fenomenalt for dem. De fortalte ogsaa hvordan de hadde klart aa lure legemidler gjennom toll uten problemer, men bare saavidt og hvordan troen hadde faatt en positiv innvirkning paa lokamiljoeet. Fikk flashbacks fra russiske misjonsmoter. Med andre ord - veldig inspirerende!!!

De siste to dagene har jeg og Tove hengt med to australske misjonaerer. Matt og Cath er lege og tannlege og skal vaere utstasjonert paa et sykehus i Tansen. Blir stadig forbauset hvordan Gud bare sender herlige mennesker i veien for en! Idag var vi paa det storste handelsomraadet i byen, og her var det texas! Lukt, lyd og farger veltet over oss. Jeg kan fremdeles ikke fatte og begripe hvordan saa mange biler og mennesker klarer aa presse seg inn i saa smaae gater. Det triste med dagen var vel det aa maatte gaa fra saa mange fattige som ber om hjelp. Idag provde jeg og Tove aa hjelpe noen, men opplevde heller en negativ side med organisert tigging.. Det hele startet med at en ung jente med et lite barn paa armen kom og ba om melk til barnet.. Selvfolgelig ville vi hjelpe, saa jeg tok med meg jenta og barnet til naermeste butikk.. Her kostet melkeerstatningen 2000 rupis (det tilsvarer fire middager paa en meget pen restaurant)... Jeg tenkte ikke over det da, saa jeg betalte bare og gikk, for prislappen var jo klistret paa produktet. Med da jeg saa rundt paa andre som gikk i naerheten la jeg merke til mange slike smaa jenter med barn paa armen og tomme melkeflaske i haanden.. og alle gikk til samme butikk.. Og da vi saa paa prisene andre plasser var prisen ikke sammenlignbare i det hele tatt.. menmen, barnet fikk forhaapentligvis melk, og de som fikk profitten fikk vel glede av den ogsaa :)

Ellers gaar det naa i spraakkurs. Vi fikk tak i flotte boeker idag, og starter privattimer i morgen. Vi er ogsaa allerede i kontakt med en menighet i byen og skal besoeke denne loerdag. Dette gleder vi oss veldig til!!

dette var en liten oppdatering, noe jeg tror blir sjeldnere og sjeldnere med tiden, Men anyways.. Guds fred!

siste ord på det europeiske kontinent

2009-10-03T16:47:00.002+02:00

Like før jeg forlot Trondheim var det noen som sendte meg en sang. Frank Ådahls "en liten stund med Jesus" har siden vært klistret til hjernebarken. Det er rart hvordan noen sanger bare klaffer med sinnsstemningen, for det har denne gjort. På en måte har det blitt utsendelsessangen som jeg går og synger inni meg til meg selv mens jeg trasker avgårde. Det er bare å nyte:

En liten stund med Jesus
Åh, vad den jämnar allt
Och ger åt hela livet
En ny och ljus gestalt
När jag är trött av vägen
och allt som möter mig
En liten stund med Jesus
Och allt förändrar sig

En liten stund med Jesus
Och hjärtats oro flyr
Och blicken vändes åter
Från jordens små bestyr
Till livets verkligheter
De ting som ej förgås
När himlarna och jorden
Av sin förvandling nås

En liten stund med Jesus
Var kraft den har med sig
Vad lust den ger att vandra
På Herrens vilja stig
Vad mod den ger att leva
Och lida för Hans namn
En ljuvlig försmak redan
Och vilan i Hans famn

Så ge mig käre Herre
Ja ge mig ofta då
En liten stund med Jesus
I hemmets tysta vrå
Mitt hjärtats djupa längtan
Det är den enda blott
En evighet med Jesus
Och allt, ja allt är gott

følelser knyttet til det å reise ut

2009-10-02T17:59:00.008+02:00

Jeg har da som få vet fått meg ny pc. Macen min streika siste dagen i Norge, men samme dag var det noen som velsignet meg med noe cash, og det gjorde det mulig for meg å kjøpe en liten og meget rimelig pc. Ønsker bare å poengtere at det er viktig at jeg disponerer en pc med tanke på Nepalikurs, kontakt med dere i Norge etc.. men anyhow, her kommer noen bilder fra webcameraet..
"hva, skal jeg til Nepal?!"
"ingen hårføner?"
"ingen telefoner fra mamma?"
"internettilgang hver tredje måned?"

på reisefot

2009-10-02T14:04:00.005+02:00

Da er dagen kommet. Jeg har nå bevegd meg bort fra barteland og befinner meg i skrivende stund på gardermoen. Dagens destinasjon er Stocholm. Her skal jeg kun bruke tid på hvile og sortering av tanker før jeg drar videre søndag. Den siste måneden har vært fullspekket av store og småe omveltninger, og jeg tror det er sunt å få resonert igjennom noen av dem.
Det som har facinert meg mest den siste tiden er å oppleve hvordan Gud har hatt sin hånd i alt. Både økonomisk og i mennesker han har sendt i veien min. Aldri før har jeg følt meg så takknemlig for nære og fjærne venner, og noe av det sterkeste er å oppleve at folk ber for meg. Det betyr så vanvittig masse! Mange har støttet meg økonomisk noe som har gjort det mulig å kjøpe supergodt vintertøy. Takk Gud for ulla fra sauen, eller egentlig; takk Gud for sauen!!!!

For dere som er venner av Tove så fikk jeg nettopp melding om at hun er trygt fremme i Nepal og at hele reisen har gått strålende. Dere blir underettet mer i kommede uke!

blir sikkert flere innlegg i nærmeste fremtid, hehe... har en tendens til å skrive mye når jeg "henger med meg selv"... Guds fred frem til neste gang!

Alt for Kongen og vennene Hans!

2009-09-22T11:43:00.000+02:00

Billettene er i BOKS!

2009-09-16T23:23:00.002+02:00

Da er avreisedatoen satt. Reiser til Stockholm den 3. oktober, og reiser så derfra til Nepal den 4. JAAAAAAA!!!! wihiii :D og billettene var brae de, takket være den flotte Joshua som gjør mirakler på bestillingsfronten!!! Takk Gud for alle de herlige menneskene som har støttet meg i det siste og som har gitt meg gode råd.

forberedelser

2009-09-08T15:32:00.005+02:00

Nå har det gått noen dager siden jeg skrev noe her inne, så her kommer noen oppdateringer:

- holder på med vaksinasjonstaking
- brevskriving etter brevskriving
- antydning til reisefeber
- abstinenser med tanke på at jeg ikke får med meg alle bøkene mine
- gledeshyl over at jeg ENDELIG får dra ut!!
- pakking, selging og omplassering av møbler o.l.
- gode telefoner med mamma
- evig takknemlig til ballangen baptistmenighet som vil støtte meg
- gleder meg til å bli bedt for og sendt ut av Salem Trondheim
- er hemningsløst begeistret for fiolinspillende Gerd-Helene
- har fått omplassert Donna Kanin
- går og dagdrømmer og hører på lovsang
- drømmer
- skrev jeg at jeg drømmer? ååå, gleder meg så inni granskauen til å møte nye mennesker!

..............................Volontørene....................................

2009-08-28T10:43:00.010+02:00

Her kommer det bilder av syv av oss som har hengt og gått i lære på Gå-ut senteret denne uken.Fra venstre ser du: Ingjerd, Linda, Ingrid, Janne, NepalKaren, Stian og Kjetil.

Dersom du ser på linkene på høyre side vil du finne bloggene til noen av volontørene. Jeg anbefaler på det varmeste å følge med på disse!

Språkkurs

2009-08-27T14:52:00.003+02:00

Etter mange telefoner frem og tilbake mellom Ark og leverandøren i Norge kom jeg frem til at jeg skulle trosse dette byråkratiske systemet med å bestille på det store internettet. Dette ble resultatet!

2009-08-26T11:13:00.003+02:00

Natten var ung da jeg traff lille padde utenfor Gå-ut senteret. Måtte selvfølgelig legge ut et bilde av det oppbyggende møte.

Hva skal jeg gjøre...

2009-08-25T13:43:00.003+02:00

Nå er det vel på tide å skrive noen velvalgte ord om opplegget jeg skal være med på. Kort og godt reiser jeg ut som frivillig gjennom organisasjonen Normisjon. Jeg vil være utstasjonert i Nepal, nærmere sagt Okhaldhunga. Oppgaven min er hovedsaklig å være engelsklærer på en skole like ved Okhaldhunga sykehus. Dette gleder jeg meg vilt til! Tenke seg å få være med på å lære barn et annet språk. Hvilket privilegium!
I tillegg til dette har jeg sagt at jeg kan hjelpe til i menigheten der, jordbruk etc. Alt hva de kan trenge hjelp til egentlig. Så jeg ser frem til de ulike utfordringene jeg kommer til å møte på.
Okhaldhunga er kanskje kjent for flere av dere å være stedet der Erik og Kristin Bøhler er utplassert som lege og helsearbeider. Det er også disse som skal være mine kontaktpersoner mens jeg er der borte, noe jeg også ser på som et stort privilegium. De har lang fartstid som misjonærer, og de har sikkert masse å lære bort.
Som tidligere nevnt i innlegget "Nepal" er barnedødeligheten høy. I samarbeid med Norad driver Normisjonen blant annet et forebyggende arbeid i art av å reise rundt med kurs i hvordan ta vare på barn, familie og syke. Dette har vist seg å være meget effektivt, og jeg håper på å kunne lære noe av dette prosjektet og ikke minst se hvordan Erik og Kristin jobber.

Nepal

2009-08-25T09:51:00.005+02:00

her kommer litt fakta om Nepal:
28,9 millioner innbyggere, og et areal på 147 181 km2.

Religion:
Hinduisme 80,6%
Buddhisme 10,7%
Islam 4,2%
Kirat 3,6%
Kristendom 2%

Helse
10% er uten rent drikkevann.
48% under 5 år veier for lite.
0,5% er smittet av HIV.
høy spedbarnsdødelighet: 56 av 1000.
høy mødredødelighet: 830 av 100 000.

Utdannding
Over 15 år: 48,6% kan lese og skrive.
15 til 24 år: 70,1% kan lese og skrive.
Barn og unge: 58,1 er innskrevet på skole.

Økonomi
68,5% har under 2 dollar dagen.
30,9% har under 1 dollar dagen.
Offentlige helseutgifter ligger på 1,5% av BNP.
178 000 mennesker er arbeidsløse.

Gå-ut senteret

2009-08-24T20:33:00.005+02:00

Da sitter damen på Gå-ut senteret og hører på nyttig og inspirerende undervisning fra andre misjonærer!

fantastiske mennesker!

2009-08-22T01:15:00.005+02:00

Jeg hadde vel egentlig tenkt å starte med å skrive om hva jeg skal gjøre i Nepal, men vil heller fortelle om alle de fantastiske menneskene som har møtt meg denne uken! Det har seg slik at det plutselig dukket opp noen store økonomiske utfordringer, så store at jeg nesten fryktet at ting kunne bli vanskelig i forhold til oppholdet i Nepal. Etter noen samtaler med Han der oppe slo det meg at jeg kunne prøve å selge det jeg eide. Da måtte det jo bare løse seg. Først noen dager senere kom jeg til å tenke på Apostlenes gjerninger; de solgte alt av eiendeler, og fulgte Ham. Nå vil jeg overhode ikke sammenligne meg med noen av dem for jeg er på langt nær like overgitt, men jeg tror oppriktig at Gud ønsker å lære meg noe. Gang på gang tror jeg at alt bare snører seg sammen, men hver gang finner han en løsning. Og jammen meg gjorde han det ikke.. IGJEN!! Hver dag denne uken har det rett og slett vært butikk i leiligheten. Jeg slapp å kjøpe ny ledning til datamaskinen(den var dyr), den fikk jeg av et herlig menneske. Jeg slapp også å kjøpe en stooor ryggsekk som koster flesk - den får jeg låne av nepalIngvild!!! Å så takknemlig jeg er!! Pluss at det har vært masser av oppmuntringer fra venner og ukjente!! Du slutter aldri å overraske Gud.. takk!

2009-07-28T23:28:00.000+02:00

Her vil det etterhvert bli lagt ut info om reisen jeg skal legge meg ut på, om hvorfor jeg har valgt å dra ut, hvordan du kan følge med på hva som skjer eller hvordan du kan være med på å bidra til at turen blir uforglemmelig.